DET ER LITT

surt å være sur, hvit, mannlig bedrevitende forsker når Nobelkomiteen gir fredsprisen til en glad, svart, kvinnelig miljøaktivist. Enda surere er det å bli misforstått og feilsitert av to gode kolleger på Fafo (Mark Taylor og Christian Ruge på kronikkplass 16. oktober).

Jeg sa ikke på Dagsrevyen 8. oktober at Wangari Maathai ikke skulle hatt noe 'så stort' som en fredspris. Hun er så stor at hun burde fått en miljøpris like stor som Nobels fredspris. Taylors og Ruges påstand om at jeg og andre sure menn ikke har oppdaget at de fleste kriger i dag er borgerkriger, er tatt ut av lufta. Hvorfor tror de vi har opprettet et Senter for borgerkrigsstudier på Institutt for fredsforskning (PRIO)?

MIN KRITIKK

er ikke rettet mot Wangari Maathai, men mot Nobelkomiteen. Jeg har ventet spent på hvordan fredsprisen skulle utvides til miljøområdet, noe Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad bebudet at den ville bli i et foredrag for tre år siden. Men da sa han også: 'Det er ikke så opplagt som mange synes å tro at det finnes en tett forbindelse mellom miljøets tilstand og fred.' Jeg regnet med at Nobelkomiteen ville lete etter en kandidat med et klart engasjement både for miljø og fred, og som hadde arbeidet særskilt med forholdet mellom miljø og fred. Jeg regnet med at Nobelkomiteen selv ville peke på viktige sammenhenger når de utdelte sin første miljøfredspris. Og jeg regnet med at de ville gi prisen til en som arbeider med miljøspørsmål av særlig fredsrelevans. Inntil en slik kandidat ble funnet regnet jeg ikke med at det ville bli utdelt noen miljøfredspris, særlig ikke når det fantes andre sterke kandidater. Så ga Nobelkomiteen altså prisen til en fremtredende miljøaktivist, som i tillegg har kjempet for kvinners rettigheter, for demokrati og mot korrupsjon, men som ikke har vært spesielt engasjert i spørsmål om krig og fred. Det kunne jeg ikke la være å kritisere.