Hvite menn kan ikke hoppe

Mens vi venter på «Parkour - The Movie».

FILM: I og med at «hva ville du gjort, dersom du hadde evnen til å teleportere deg hvor som helst i verden?» er et av de mest klassiske skoleveisamtaletemaene som fins, er det på idéplanet ingenting feil med «Jumper», som handler om unge menn som av uforklarlige, genetiske grunner utvikler denne evnen i femårsalderen.

Men det er et eller annet feil med Hayden Christensen, som i noen miljøer alltid vil være herostratisk berømt for sin tolkning av den vordende Darth Vader i de tre nyeste «Star Wars»-filmene, og her spiller en mistilpasset tenåring som ubesværet teleporterer seg vekk fra småbyhelvetet og til playboylivet i New York, men merkelig nok aldri synes å ville flykte fra det uheldige steinansiktet han la seg til i åra han prøvde litt for hardt å kanalisere at the dark side is strong in this one.

Regissør Doug Liman, som har bygd en karriere på filmer som framfor alt er raske, har stivnet litt, han også: Hans patenterte actionsekvenser er like fjetrende desorienterende i «Jumper» som i hans beste stunder (ecstasydramaet «Go», den første «Jason Bourne»-filmen), men det blir likevel noe lettere monomant over det etter hvert. «Trodde du at du bare kunne hoppe, hoppe, hoppe?» spør Hayden Christensens britiske hopperkollega Griffin. Spørsmålet hans er retorisk: De kan ikke bare hoppe bekymringsløst rundt, etter som de blir jaktet på av hopperjegere, såkalte «paladiner», ledet av en for anledningen sølvhåret Samuel L. Jackson, som er av den oppfatning at hopping er noe «bare Gud bør ha makt til».

Gud dukker imidlertid aldri opp i denne filmen. Og det er ikke sikkert det ville gjort noe fra eller til.