Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvite, rike og heterofile menn

I MITT INNLEGG

i Dagbladet (13. november) fortalte jeg historien om «Kari», som fikk avslag på en jobb hun absolutt var kvalifisert for. Grunnen til avslaget var at den mannlige, middelaldrende hodejegeren som eksaminerte Karis personlighet, mente at hun var for sjenert. Denne historien, vanlig som den dessverre er, ville jeg fortelle til hodejegeren Elin Ørjasæter. Hvorfor? Fordi hun har vært svært synlig i debatten om kvinner i næringslivet, men har markert seg klart negativ til radikal kjønnskvotering. Hva oppnådde jeg så med dette forsøket? Ikke annet enn at Ørjasæter, på debattplass her i avisen, anklager meg for ærekrenking. Dette fordi jeg påpeker at Ørjasæter, under sine jobbintervjuer, ønsker å kunne spørre folk om deres seksuelle legning. I den sammenheng hevdet jeg at noen kunne komme til å se på homofili som en «skavank». Ørjasæter har tolket det dithen at jeg mener det er hun som ser på homofili som en skavank. Følgelig blir hennes tilsvar ikke et innlegg i debatten om radikal kjønnskvotering, men en CV over hennes lange kamp for homofiles rettigheter. La det være sagt med en gang, Ørjasæter: Jeg har ingen grunn til å tvile på ditt engasjement mot diskrimineringen av homofile. Det var heller ikke min intensjon å fornærme deg. Men poenget mitt var at det er få som deg i det private næringsliv, få som har et differensiert syn på sosiale kategorier som kjønn og legning når de skal ansette medarbeidere.

I MINE ØYNE

er det et samfunnsproblem at en maktfaktor som det private næringsliv ledes av en liten homogen gruppe, i dette tilfellet: hvite, rike og heterofile menn. All statistikk viser at disse vil fortsette å rekruttere flere hvite, rike heterofile menn. Samfunnet som helhet hadde vært best tjent med at også andre typer mennesker fikk innpass i denne maktbastionen. Det bør rekrutteres flere kvinner, og ja, gjerne flere lesber, transer, homser, pakistanere, overvektige osv. Men grunnen til at jeg først og fremst fokuserer på behovet for å øke kvinneandelen, er erfaringer fra andre bransjer der kvinner har fått innpass, som viser at det blir lettere å være homofil, utenlandsk, handikappet eller hva det skal være, etter at kvinneandelen i bransjen har økt. Kanskje fordi kvinner, i større grad enn menn, rekrutterer andre underrepresenterte grupper?

Alt Ørjasæter skriver og gjør taler også for det er lurt å øke kvinneandelen i næringslivet. Hun er en kvinnelig hodejeger som tenker annerledes. Hun ønsker å snakke åpent med jobbsøkere om alt, personlig og karrieremessig, for så å ta sin avgjørelse. Men selv om jeg syns Ørjasæter setter viktige ting på dagsorden er jeg uenig i hennes løsningsforslag. Jeg mener at denne ekstreme åpenheten om jobbsøkerens private forhold vil bli brukt imot søkeren selv. Og dette er i grunnen et trist ståsted å ha, jeg ble nemlig opplært til å tro at i et liberalt og «fritt» samfunn kan den beste arbeidstakeren innen sitt felt oppsøke markedet som etterspør hennes kompetanse, og selge seg til høystbydende. Men det er ikke det jeg er vitne til i dag. Det jeg ser er et samfunn der den best kvalifiserte ikke får jobben. Jobben går ikke til dem som har de beste «lederevnene» eller som «har gode samarbeidsevner». Disse begrepene er snarere skalkeskjul for å ansette den som har den rette personligheten, som har de riktige interessene, som kjenner de rette folkene.

JEG BLE

fortalt at vi lever i et samfunn der arbeidstakeren står fritt til å forhandle frem sin egen lønn. Men det jeg ser er at min venninne «Kari» etter seks års utdannelse som toppstudent fra Handelshøyskolen nå jobber for 120 kroner timen i skranken til DNBNor. DNBNor betaler selvsagt det dobbelte for Karis ekspertise, men resten av lønnen går til Adecco. Kari, som er en selvstendig og flink ung kvinne, har på utrolig kort tid opplevd å være prisgitt mannlige hodejegere på den ene siden, mannlige sjefer i Adecco på den andre. Alt dette fordi hun var for «sjenert» til å svare på de private spørsmålene til en middelaldrende mann. Hun forsto nemlig ikke at det gjelder å skape myter om seg selv, være tøff og verdensvant.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media