Hvite tenner

Les utdrag fra Zadie Smiths kritikerroste debutbok.

Archie

1974, 1945

«For tiden fremstår enhver liten bagatell av en eller annen grunn som ubeskrivelig viktig, og når man sier om noe at «det har da ingen betydning», lyder det som blasfemi. Det er umulig å vite – hvordan skal jeg uttrykke det? – hvilke av våre handlinger, hvilke av våre ørkesløsheter som for evig og alltid vil være av betydning.»

Where Angels Fear to Tread, E.M. Forster

1 Archie Jones’ forunderlige annet ekteskap

Tidlig om morgenen, sent i århundret: Cricklewood Broadway.

1. januar 1975, klokka 06.27, satt Alfred Archibald Jones kledd i kordfløyel med ansiktet ned mot rattet i en eksosfylt Cavalier Musketeer Estate og håpet at han ikke ville bli dømt for hardt på den ytterste dag. Han lå utstrakt som et veltet kors, med slappe kjever og armene sprikende til hver side som en fallen engel, med nevene fast knyttet om tjenestemedaljene fra hæren (venstre) og ekteskapsattesten (høyre), for han hadde besluttet å ta feilgrepene sine med seg. Et lite, grønt lys blinket i øyet hans og signaliserte en høyresving han hadde besluttet seg for aldri å ta. Han hadde gitt seg over. Han var forberedt. Han hadde slått kron og mynt og stod standhaftig fast ved dens konklusjon. Dette var et vel gjen-nomtenkt selvmord. Faktisk var det et nyttårsforsett.

Men selv etter hvert som pusten ble krampaktig og øynene matte, var Archie på det rene med at Cricklewood Broadway ville virke som et underlig valg. Underlig for den første personen som ville legge merke til den sammensunkne skikkelsen gjennom front-ruta, underlig for politifolkene som ville sende inn rapporten, for den lokale journalisten som ville bli tilkalt for å skrive femti ord om saken, for slektningene som ville lese dem. Inneklemt som det lå mellom et formidabelt kinokompleks i betong på den ene siden og en gigantisk trafikkmaskin på den andre, var Cricklewood ikke noe sted å snakke om. Det var ikke et sted en mann dro til for å dø. Det var et sted man dro til for å dra til andre steder via A41. Men Archie Jones ønsket ikke å dø i et eller annet behagelig, fjernt skoglandskap eller på en klippeavsats kranset med myk lyng. Slik Archie så det, skulle landsens mennesker dø på landet og bymennesker dø i byen. Men på en skikkelig måte. I døden som han var i livet og alt det der.

Det virket logisk at Archibald skulle dø i denne heslige bygata der han til slutt hadde havnet og hvor han i en alder av førtisju bodde alene i en toroms leilighet over en forlatt chipsbu. Han var ikke typen til å legge omstendelige planer – avskjedsbrev og begravelses-instruksjoner – han var ikke typen til noe som helst fancy. Alt han ba om var lite grann stillhet, et lite pusterom slik at han fikk kon-sentrert seg. Han ønsket at det skulle være fullstendig stille og rolig, som i en tom skriftestol eller øyeblikket mellom tanke og tale. Han ønsket å gjøre det før butikkene åpnet.

Over ham lettet en skokk av den lokale bevingede bermen fra en usynlig gesims, stupte, og lot til å sikte seg inn på Archies biltak – bare for i siste øyblikk å foreta en imponerende U-sving, mens de beveget seg som én organisme med en skruballs eleganse og gikk inn for landing hos Hussein-Ishmael, en sagnomsust halalslakter. Archie var altfor fjern til å gjøre noe oppstyr av det, men han iakt-tok dem med et varmt indre smil idet de slapp sine visittkort som laget fiolette striper på de hvite veggene. Han så dem strekke sine mysende fuglehoder over takrennen til Hussein-Ishmael, han så dem betrakte de døde skrottene som sakte, men sikkert ble tappet for blod – kyllinger, kyr, sauer – som hang på krokene rundt omkring i forretningen som frakker. De Uheldige. Disse duene hadde et instinkt når det gjaldt De uheldige, og derfor lot de Archie i fred. For selv om han ikke visste det, og på tross av støvsuger-slangen som lå på passasjersetet og pumpet avgassene fra eksosrøret rett ned i lungene hans, hadde han hellet på sin side denne morgenen. En tynn, tynn hinne av hell klebet til ham som morgendugg. Mens han gled inn og ut av bevisstheten hadde planetenes posisjo-ner, sfærenes musikk, flagringen av en bjørnespinners diafane vinger i Sentral-Afrika, og en hel drøss med andre fundamentale fenomener gått sammen og besluttet at det var på tide å gi Archie en ny sjanse. Et eller annet sted, på en eller annen måte, av en eller annen, var det blitt bestemt at han skulle få leve.

Hussein-Ishmael var eid av Mo Hussein-Ishmael, en diger okse av en mann med et stort, bølgende hår som endte i en pisk. Mo mente at når det gjaldt duer, måtte man til roten av problemet: ikke ekskrementene, men selve dua. Det er ikke dritten som er dritten (dette var Mos mantra), det er dua som er dritten. Derfor begynte morgenen da Archie nær hadde strøket med, som en hvilken som helst annen morgen hos Hussein-Ishmael, med at Mo hvilte sin omfangsrike mage i vinduskarmen, lente seg ut og svingte med en kjøttøks i et forsøk på å stanse flommen av dryp-pende fiolett.

«Kom dere bort! Kom dere vekk, dere drittdryppende drittsek-ker! Jaaa! SEKS!»

I bunn og grunn var det en form for cricket – engelskmennenes spill som var adoptert av immigrantene, og seks var det største antall duer man kunne drepe i ett slag.

«Varin!» ropte Mo ned mot gata og holdt den blodige kjøttøksa triumferende i været. «Din tur, gutten min. Klar?»

Under ham på fortauet stod Varin, en usannsynlig overvektig hindugutt på feilslått yrkesutplassering fra skolen rett rundt hjørnet, og stirret opp som en diger, fortapt fettklump under Mos spørrende ansikt. Det var Varins jobb å bakse seg opp på en stige og samle opp duerestene i en liten bærepose fra supermarkedet, knytte posen sammen og kvitte seg med den i søppelkassene på motsatt side av gata.

«Kom igjen, din fettkladd,» skrek en av Mos kjøkkenansatte og stakk Varin i rumpa med en feiekost som skilletegn mellom hvert ord. «Heis-den-feite-elefant-Ganesh-Hindu-rumpa-di-opp-og-ta-med- deg-due-stuingen-ned-igjen.»

Mo tørket svetten av pannen, snøftet, og stirret ut over Crickle-wood. Han lot blikket gli over de henslengte lenestolene og teppe-strimlene, utendørs hvilested for de lokale fyllikene; spillehallene, de fettete skjeene og minidrosjene – alt sammen tilsølt av dueskitt. Én dag, tenkte Mo, ville Cricklewood og alle dens beboere ha grunn til å takke ham for denne daglige massakren, én dag ville ingen menn, kvinner eller barn i gata noensinne måtte blande én del rensemiddel med to deler eddik for å vaske bort all dritten som faller ned over verden. Det er ikke dritten som er dritten, gjentok han høytidelig, det er dua som er dritten. Mo var den eneste mannen i nabolaget som virkelig forstod det. Han hadde virkelig en sterk zenaktig følelse når det gjaldt dette, en følelse som utstrålte velvilje overfor hele menneskeheten – inntil han fikk øye på Archies bil.

En radmager fyr med knebelsbart og et sleipt utseende, kledd i fire avskygninger av brunt, kom ut av butikken med blod på hendene.

«Arshad!» Mo klarte bare så vidt å holde seg i skinnet mens han stakk med pekefingeren i retning bilen. «Gutten min, jeg kommer bare til å spørre deg én gang.» «Ja, Abba?» sa Arshad og flyttet vekten fra den ene foten til den andre.

«Hva i helvete skal dette bety? Hva har den kjerra der å gjøre? Jeg får en levering halv sju. Jeg venter femten okseskrotter inn døra halv sju. Jeg må få dem inn på baksida. Det er jobben min. Skjøn-ner du? Det er kjøtt på gang. Derfor er jeg helt lamslått …»

Mo satte opp et uskyldsrent, forvirret uttrykk.

«Fordi jeg mente det var tydelig merket ’Varelevering’.»

Han pekte på en aldrende trekasse som bar innskriften: PARKERING FORBUDT FOR ALLE KJØRETØYER ALLE DAGER.

«Nå?»

«Jeg veit ikke, Abba.»

«Du er min sønn, Arshad. Du jobber ikke her for å være uvitende. Han der jobber her fordi han ikke veit noe» – han strakte seg ut av vinduet og langet ut et slag mot Varin, som manøvrerte seg langs den uberegnelige takrennen som en linedanser. Slaget traff gutten i bakhodet med en gummikølles kraft og hadde nær slått ham ned fra stigetrinnet – «men du jobber her for å få rede på saker og ting. For å bearbeide informasjon. For å bringe det store mørket i Skaperens uforklarlige univers inn i lyset.»

«Ja vel, Abba?»

«Finn ut hva den gjør der og få den vekk.»

Mo forsvant fra vinduet. Et minutt senere var Arshad tilbake med forklaringen.

«Abba?»

Mos hode skjøt ut gjennom vinduet som en ondskapsfull gjøk i et sveitsisk veggur.

«Han gasser seg sjøl, Abba.»

«Hva?»

Arshad trakk på skuldrene. «Jeg ropte gjennom bilvinduet og ba fyren flytte seg, og så sier han: ’Jeg driver og gasser meg i hjel, la meg være i fred.’ Akkurat sånn.»

«Ingen får gasse seg i hjel på min eiendom,» glefset Mo og satte kursen for trappen. «Det har vi ikke bevilling til.»

Straks han var ute på gata, marsjerte Mo bort til Archies bil, dro håndkleene som forseglet åpningen i vinduet på førersiden ut med et rykk og skjøv det ned med rå, dyrisk kraft.

«Hørte du det, mister? Det er ikke tillatt å begå selvmord utenfor her. Dette stedet er halal. Koscher, forstår du? Hvis du har planer om å dø på disse kanter, min venn, er jeg redd for at du må blø fra deg først.»

Archie løftet møysommelig ansiktet fra rattet. Og i øyeblikket fra han fokuserte på den svette skikkelsen til en brunhudet Elvis til han innså at livet fortsatt var hans, fikk han en form for åpenbaring.

Det slo ham at Livet, for første gang siden han kom til verden, hadde sagt Ja til Archie Jones. Ikke bare et «OK» eller «du-får- vel-like-gjerne-fortsette-nå-som-du-først-har-begynt», men en rungende bekreftelse. Livet, Den store damen, ville ha Archie.

Hun hadde i utilslørt sjalusi snappet ham fra dødens glefsende gap og tilbake til barmen sin. Selv om han ikke var et av hennes flotteste eksemplarer, ønsket Livet Archie, og Archie ønsket på sin side, til sin egen store forbauselse, Livet. Panisk sveivet han ned begge vinduene og gispet etter luft fra sine lungers dyp. Innimellom hikstene takket han Mo overstrøm-mende mens tårer trillet nedover kinnene og hendene klamret seg til Mos forkle.

«Ålreit, ålreit,» sa slakteren og frigjorde seg fra Archies fingrer og børstet av seg, «se og fløtt deg nå. Jeg venter inn en ladning kjøtt. Jeg driver med blod, ikke rådgivning. Du prøvde å finne Lonely Street. Dette er Cricklewood Lane.»

Archie, som fortsatte å hikste frem takksigelser, rygget, kjørte ut fra fortauskanten og svingte til høyre.

Grunnen til at Archie Jones ville ta livet av seg var at kona hans, Ophelia, en italienerinne med fiolette øyne og antydning til bart, nylig hadde skilt seg fra ham. Men han hadde ikke tilbragt nytt-årsdagen med å kveles over en støvsugerslange fordi han elsket henne. Det var heller fordi han hadde levd med henne så lenge uten å elske henne. Archies ekteskap føltes som å kjøpe et par sko, ta dem med hjem og oppdage at de ikke passer. For syns skyld holdt han ut med dem. Og så, helt plutselig, etter tretti år, fikk skoene nok og spaserte ut av huset i en fart. Hun dro. Tretti år.

Så vidt han kunne huske, hadde det begynt bra for dem, akkurat som for alle andre. Den første våren, i 1946, hadde han snublet ut av krigens mørke og inn i en florentinsk kafé, der han ble traktert av en servitrise som var som solen selv: Ophelia Diagilo, kledd i gult fra topp til tå, og som spredte varme og antydninger om sex idet hun satte en skummende cappucino foran ham. De spaserte inn i det med skylapper på, lik hester. Hun kunne ikke vite at kvinner ikke ble værende som dagslys i Archies liv, at han et eller annet sted inni seg ikke likte dem, ikke stolte på dem, og bare var i stand til å elske dem dersom de hadde glorie. Ingen fortalte Archie at det i Diagiloenes familietre skjulte seg to hysteriske tanter, en onkel som snakket med auberginer og en fetter som gikk med klærne bak frem. Så de giftet seg og dro tilbake til England, der hun svært fort innså hvilken tabbe hun hadde begått. Han drev henne raskt fra vettet, og glorien ble stuet opp på loftet hvor den lå og samlet støv sammen med resten av krimskramset og det ødelagte kjøkkenutstyret som Archie lovet å reparere en dag. Blant alt skrotet var en støvsuger av merket Hoover.

Annen juledags morgen, seks dager før han parkerte utenfor Mos halalslakterforretning, hadde Archie dratt tilbake til rekkehuset i Hendon på jakt etter nettopp denne støvsugeren. Det var hans fjerde tur til loftet på like mange dager. Han var i gang med å frakte de ekteskapelige etterlatenskapene til sin nye leilighet, og støvsugeren var en av de aller siste tingene han tok med seg – en av de mest ødelagte, hesligste gjenstandene, slike ting man krever på pur faenskap fordi man har mistet huset. Det er dét en skilsmisse går ut på: å ta ting man ikke lenger har behov for fra mennesker man ikke lenger elsker.

«Du igjen,» sa den spanske hushjelpen i døråpningen, Santa-Maria eller Maria-Santa eller noe sånt. «Miister Jones, hva nå? Den oppvaskbenk, sí?»

«Hoover’n,» sa Archie bistert. «Støvsuger’n.»

Hun plantet blikket i ham og spyttet på dørmatta centimetere fra skoene hans. «Velkommen, señor.»

Huset var blitt et tilfluktssted for mennesker som hatet ham. I tillegg til hushjelpen måtte han bakse med Ophelias vidstrakte italienske familie, pleiersken med ansvar for hennes mentale helse, kvinnen fra sosialkontoret og selvfølgelig Ophelia selv, som befant seg i kjernen av dette galehuset, krøllet sammen i fosterstilling på sofaen, der hun laget rautelyder ned i en flaske Bailey’s. Det tok ham én og en kvart time bare å forsere fiendens linjer – og til hvil-ket formål? En pervers støvsuger, som var blitt kassert for flere måneder siden fordi den var viet til å utføre det motsatte av enhver støvsugers oppgave: spy ut støv i stedet for å suge det inn.

«Miister Jones, hvorfor du komme her når det gjøre deg så ulykkelig? Være fornuftig. Hva du vil med den?»

Hushjelpen fulgte ham opp loftstrappen, bevæpnet med en slags rensevæske. «Den ødelagt. Du ikke trenge den. Skjønner? Skjønner?»

Hun plugget den i en stikkontakt og demonstrerte den døde bryteren. Archie dro ut kontakten og kveilet taust slangen rundt støvsugeren. Hvis den var ødelagt, skulle den bli med ham. Alle ødelagte ting ble med ham. Han skulle reparere hver bidige ødelagte gjenstand i dette huset, om ikke annet for å vise at han dugde til noe.

«Du ikke duge til noe!» Santa eller hvem det nå var jagde etter ham ned trappen. «Din kone syk i hode og dette alt du kan gjøre!»

Archie klemte støvsugeren mot brystet og bar den inn i den overbefolkede stuen, der han hentet frem verktøyskrinet og ga seg til å jobbe med den.

«Se på ham,» sa en av de italienske bestemødrene, den mest glamorøse av dem, som hadde flere skaut enn tenner, «han ta alt sammen, capisce? Han ta det vett fra henne, han ta den mikser, han ta den gammel stereo – han ta alt uten de gulvplanker. Det til å bli syk av …»

Kvinnen fra sosialkontoret, som selv på tørre dager lignet en druknet katt, ristet på det innskrumpete hodet i samtykke. «Det er motbydelig, det behøver dere ikke fortelle meg, rett og slett motbydelig … og selvsagt må vi sitte her og greie opp i flokene – det er det fjollset som skulle ha –»

Her skjøt pleiersken inn: «Hun kan ikke bo her alene, nå som han har stukket av, stakkars kvinne … Hun trenger et ordentlig hjem, hun trenger –»

Jeg er her, følte Archie trang til å rope, jeg er akkurat her, nemlig, jeg er pokker meg akkurat her. Og det var min mikser.

Men Archie var ikke typen til å oppsøke konfrontasjoner. Han lyttet taust til alle sammen i femten minutter til, mens han testet Hooverens sugeevne med biter av avispapir, inntil han ble overmannet av en fornemmelse av at Livet var en enorm ryggsekk, så håpløst tung at det til tross for at det innebar å miste alt, var uendelig mye lettere å etterlate all bagasjen her i veikanten og vandre videre inn i mørket. Du trenger ikke mikseren, Archie-gutt, du trenger ikke støvsugeren. Disse sakene er bare dødvekt. Spenn av deg ryggsekken, Arch, og slutt deg til himmelens lykkelige campingturister.

Var det galt? For Archie – med ekskona og ekskonas slektninger i det ene øret og en støyende støvsuger i det andre – virket det bare som om enden var uavvendelig nær. Ikke noe personlig i forhold til Gud eller noe sånt. Det føltes bare som verdens undergang. Og han kom til å trenge mer enn dårlig whisky, nyttårsraketter og en ussel konfekteske – alle de med jordbær var spist – for å rettferdiggjøre et nytt år.

Tålmodig fikk han orden på Hooveren. Deretter støvsugde han stua med en underlig, metodisk endegyldighet og dyttet støvsugerhodet inn i de mest utilgjengelige hjørner. Høytidelig slo han kron og mynt (kron: liv, mynt: død) og følte ikke noe spesielt da han oppdaget at han stirret ned på den dansende løven. Rolig løsnet han støvsugerslangen, stappet den i en koffert og forlot huset for siste gang.

delig mye lettere å etterlate all bagasjen her i veikanten og vandre videre inn i mørket. Du trenger ikke mikseren, Archie-gutt, du trenger ikke støvsugeren. Disse sakene er bare dødvekt. Spenn av deg ryggsekken, Arch, og slutt deg til himmelens lykkelige campingturister. Var det galt? For Archie – med ekskona og ekskonas slektninger i det ene øret og en støyende støvsuger i det andre – virket det bare som om enden var uavvendelig nær. Ikke noe personlig i forhold til Gud eller noe sånt. Det føltes bare som verdens undergang. Og han kom til å trenge mer enn dårlig whisky, nyttårsraketter og en ussel konfekteske – alle de med jordbær var spist – for å rett-ferdiggjøre et nytt år. Tålmodig fikk han orden på Hooveren. Deretter støvsugde han stua med en underlig, metodisk endegyldighet og dyttet støv-sugerhodet inn i de mest utilgjengelige hjørner. Høytidelig slo han kron og mynt (kron: liv, mynt: død) og følte ikke noe spesielt da han oppdaget at han stirret ned på den dansende løven. Rolig løs-net han støvsugerslangen, stappet den i en koffert og forlot huset for siste gang.

Men det å dø er ingen enkel sak. Og selvmord kan ikke føres opp på en liste over ting man kan gjøre mellom å rense langpannen og rette opp en sofa ved å legge en murstein under benet. Det er beslutningen om ikke å gjøre, å avgjøre, et slengkyss mot tilintetgjørelsen. Samme hva folk sier: Et selvmord krever tæl. Det er for helter og martyrer – inntil margen forfengelige menn. Archie hørte ikke hjemme blant disse. Han var en mann hvis betydning i Den store sammenhengen kunne vurderes etter velkjente måle-stokker:

Liten rund stein: Strand.

Regndråpe: Hav.

Nål: Høystakk.

Så i noen dager ignorerte han myntens beslutning og kjørte bare omkring med støvsugerslangen. Om kveldene stirret han ut gjennom frontruta mot den uhellssvangre himmelen, kjente den gamle fornemmelsen av sine universelle proporsjoner, følte hva det ville si å være forsvinnende liten og rotløs. Han tenkte på det søkket han ville etterlate seg hvis han forsvant, og det virket ubetydelig, for lite til i det hele tatt å tas i betraktning. I ledige stun-der funderte han på om «Hoover» var blitt en generisk betegnelse på støvsugere, eller om det bare, som andre hevdet, kun dreide seg om et varemerke. Og hele tiden lå støvsugerslangen som en diger, slapp kukk i baksetet – gjorde narr av hans tause frykt, lo av hans trippende dueskritt idet han nærmet seg bøddelen, hånet hans impotente ubesluttsomhet.

Så, den 29. desember, dro han for å treffe sin gamle venn Samad Miah Iqbal. Den mest usannsynlige compadre man kunne forestille seg, men likevel den eldste vennen han hadde – en bengalmuslim han hadde kjempet side om side med den gang kamp var noe man ikke kom utenom, og som minnet ham om krigen – den krigen som minnet enkelte mennesker om fettet bacon og påmalte strømper, men som i Archie fremkalte geværskudd og kortspill og smaken av skarpt, fremmed brennevin. «Archie, min kjære venn,» hadde Samad sagt i sitt varme, hjertelige tonefall. «Glem nå alle disse koneproblemene. Prøv et nytt liv. Det er det du trenger. Vel, nok om det: Jeg syner de fem dalerne dine og høyner med fem.»

De satt på sitt nye stamsted, O’Connell’s Pool House, og spilte poker med bare tre hender, hvorav to tilhørte Archie og én Samad – ettersom Samads høyre hånd var en ødelagt affære, gråhudet og ubevegelig, død i enhver henseende bortsett fra blodet som strømmet gjennom den. Stedet der de satt, hvor de møtte hverandre hver kveld og spiste middag sammen, var halvt kafé, halvt spillebule, og eid av en irakisk familie der alle de tallrike medlemmene led av samme hudsykdom.

«Se på meg. Da jeg giftet meg med Alsana var det som å få et nytt liv, skjønner du? Hun åpner opp nye muligheter for meg. Hun er så ung, så vital – som et pust av frisk luft. Du kommer for å be meg om råd? Her er det: Kvitt deg med dette gamle livet – det er et sykt liv, Archibald. Det gjør deg ikke godt. Ikke godt i det hele tatt.»

Samad hadde sett på ham med stor sympati, for han var nær knyttet til Archie. Deres vennskap fra krigens dager var blitt kuttet over av tretti års adskillelse på hvert deres kontinent, men våren 1973 hadde Samad kommet til England – en middelaldrende mann som jaktet på et nytt liv med sin nye, tjue år gamle brud, den bitte lille Alsana Begum med sitt måneansikt og kloke øyne. I et anfall av nostalgi, og fordi han var den eneste Samad kjente på denne lille øya, hadde han sporet opp Archie og flyttet inn i samme bydel i London. Og sakte, men sikkert, var et slags vennskap blitt tent på ny mellom de to mennene.

«Du spiller som en soper,» sa Samad og sendte de seirende damene sine ut i luften med et elegant knips, slik at de landet på bordet i en utslått vifte.

«Jeg er gammel,» sa Archie og kastet kortene. «Jeg er gammel. Hvem vil ha meg nå? Det var vrient nok å få noen på kroken første gang.»

«Det er tøv, Archibald. Du har ikke engang møtt den riktige ennå. Denne Ophelia, Archie, hun er ikke den rette. Av det du lar meg forstå er hun ikke engang ved sine –»

Han siktet til Ophelias galskap, som halvparten av tiden forledet henne til å tro at hun var tjenestepike hos Cosimo de’ Medici, den berømte kunstelskeren fra femtenhundretallet.

«Hun er født og hun lever rett og slett i feil tid! Det moderne samfunnet har overrumplet henne fullstendig. Hun har gått fra for-standen. Og du? Du har valgt feil liv, og nå er det på tide å skaffe seg et nytt. Dessuten har hun ikke velsignet deg med barn … og et liv uten barn, Archie, hva skal det være godt for? Men man har flere sjanser, ja visst, man har flere sjanser i livet. Tro meg, det vet jeg. Du,» fortsatte han og subbet til seg tipencemyntene med siden av den dårlige hånda, «skulle aldri ha giftet deg med henne.»

Pokkers etterpåklokskap, tenkte Archie. Den er alltid sylskarp.

Omsider, to dager etter denne diskusjonen, tidlig om morgenen første nyttårsdag, hadde smerten nådd et slikt gjennomtrengende nivå at Archie ikke lenger var i stand til å klamre seg til Samads råd. Han hadde i stedet besluttet å speke sitt kjød, ta sitt eget liv, fri seg fra en livsens sti som hadde ledet ham inn på så mange feilspor, ført ham dypt inn i ødemarken og til slutt løpt fullstendig ut i sanden. Og bak ham var sporet av brødsmuler spist av fuglene.