Hvitglødende rock noir

Jim Whites roadmoviealbum fra sørstatene sprenger alle musikalske fartsgrenser.

Fra Florida kommer Jim White med neven full av brennhete, sumpdype, solheite sanger; spekket med fortellinger og fantasier fra bibelbeltets vrangsider og forvirrede ute-på-veien-amerikaneres rastløse tvangstanker. White er en poet som opererer med en slags rock noir; med låter fulle av overraskelser både på tekst- og musikk-siden.

Titler som «Handcuffed To A Fence In Mississippi», «Ghost Town of My Brain» eller «God Was Drunk When He Made Me» forteller om en pulp fiction-skribent i rock-format, og de gitarbaserte sangene er pisket fram av et musikkbilde der overraskelsene dukker opp mens CD-en fyker av sted i 250 kilometer i timen; alt fra sitar til munnspill, fra munnharpe til trekkspill, fra banjo til steelgitar, fra radiostøy til feedback ligger lag på lag i låter som strutter av energi og rop om hjelp.

Som sanger er White en maskeringskunstner som veksler fra røffe Lou Reed-pastisjer til respektfulle Hank Williams-rapsodier eller varsomme sanger i Neil Young-stil. En fordreid versjon av Roger Millers «King of the Road» plasserer ham i forhold til tradisjonen; den behandler han kjærlig med nitroglyserin.

SUVEREN: Jim White har lagd en musikalsk roadmovie full av brennsterke bilder og lydvignetter.