Hvitmannsfunk

Ikke helt Average White Band.

CD: I 1992-klassikeren «White Men Can\'t Jump» lurer Woody Harrelson alle trill rundt. Til tross for sitt kritthvite bondeguttytre, spiller han basket som Michael Jordan. Moralen er (selvfølgelig): man skal ikke skue hunden på hårene. Selv ikke når den går i utdaterte joggesko.

Antarktisfunk

Det samme kan man si om Erlend Øye og hans Whitest Boy Alive. Prosjektet kunne like gjerne hett «White Men Can\'t Funk», for det er slett ikke umulig at The Whitest Boy Alive er verdens hviteste band. De musikalske referanserammene, postpønken og postpostpønken, er like Blenda-bleke som søndagsserviettene til mor. Det eneste som er svart er kajalområdet rundt øynene til bandmedlemmene. Men som sagt: hunden og hårene. Sammen med tyskerne Sebastian Maschat (trommer) og Marcin Oz (gitar) har Erlend Øye skapt et unikt funkprodukt. Ikke Prince-/Rick James-funk, men iskald og melodisk antarktisfunk. «Dreams» blir dermed helt ulik både Kings of Conveniences\' akustiske gitarklimpringer, og de elektroniske krumspringene til Øye-soloalbumet «Unrest».

Uptempo

Åpningssporet «Burning» er kanskje en uptempo solskinnslåt, men den er også åpenbart inspirert av Joy Divisions melankolske melodilinjer. På resten av albumet gnikker det av gitarer, glimter av The Cure og klinger av Radiohead. «Five Minutes» er nesten Ry Coodersk i riffene (det vil si, hvis Ry Cooder hadde vært oppvokst i nordområdene), og på albumets beste spor, «Don\'t Give Up», får vi en nydelige gitarsekvens som kan minne om Ride.

Umbraco

Men på tross av gode melodier, er «Dreams» også underlig slapp . Når man blir grepet er det bare glimtvis, og ofte fisler låtene ut i lause beats. Det er som om man kunne ønske at noen hadde tatt en Umbraco-nøkkel og festet det hele litt bedre. Da kunne det blitt bra, da.