Hvitt og svart

DEN VIRKELIG STORE kampen i amerikansk platebransje denne uka står ikke nødvendigvis mellom Kanye West og 50 Cent, men langs historiske konfliktlinjer som hvit mot svart, land mot by, country mot hip hop. For hvem i all verden er denne Kenny Chesney som blander seg inn i tetstriden?

KENNY CHESNEY er 39 år og kommer fra Knoxville, Tennessee. Åtte av hans 11 studio-, samle- og livealbum siden debuten i 1994 har solgt én million eller mer i USA. Fire av disse har gått helt til topps på Billboards albumliste, og «No Shoes, No Shirt, No Problems» fra 2002 har solgt i over seks millioner eksemplarer. I dag slippes hans nye album «Just Who I Am: Poets & Pirates» ut av startblokka i USA sammen med Kanye Wests «Graduation» og 50 Cents «Curtis». Mens de to hip hop-tungvekterne på bokseres vis har ordkriget om egen fortreffelighet med dertilhørende førsteplass på Billboard-lista i siktet, så Chesney seg til slutt nødt til å maile Entertainment Weekly: «Det er morsomt hvordan vi alltid er opptatt av konkurransen mellom de urbane artistene, samtidig som ingen av dem anerkjenner min eksistens», skrev Chesney, og fortsatte: «Inntil jeg tar førsteplassen på Topp 200-lista».

I NORGE ER Kenny Chesney en nobody, et kommersielt null, en musikalsk niks. Brede kommersielle countrystjerner fra USA er gjerne det, vi har knapt hørt om Taylor Swift, Brad Paisley, Carrie Underwood eller landets bestselgende countrygruppe for tida, Rascal Flatts. Ingen av Chesneys plater har vært inne på VG-lista, ingen av låtene hans har vært inne på Hit40, så han lider den selsomme skjebne å være mest kjent for å ha vært gift med den norskættede skuespilleren Renée Zellweger i et kvartals tid i 2005.

Mens Universal Music med den største glede sender sine to hip hop-flaggskip ut i listekrigen her hjemme (se Ideer på side 46 og 47), har norske Sony-BMG satt opp Kenny Chesneys «Just Who I Am» med utgivelse først om en drøy måned – vel vitende om at selv en voldsom ekstrainnsats i countrystjernas tjeneste og massive tv-kampanjer ikke ville hjulpet ham til noe mer enn firesifrede salgstall.

I EN INTERNASJONAL krisetid i platebransjen, er nettopp denne voldsomme polariseringen i det amerikanske musikkmarkedet, mellom hip hop på den ene siden og country på den andre, fortsatt uhyre interessant. Det vi ser, er at platemarkedet illustrerer det amerikanske klassesamfunnet med en nesten nifs presisjon. Det amerikanske markedet har i større grad enn det europeiske vært skånet for den verste nedlastingslekkasjen fordi bredbåndsandelen er mye lavere. Plater er billig, bredbånd er dyrt. Slik har den rurale countrymusikken og den urbane hiphopen, forenklet sagt fattigfolkets musikk, vunnet kampen om markedsandelene og delvis fungert som buffere mot de dårlige tidene. Når hip hop- og countrymarkedet på sikt står for fall i USA, er det barne- og tenåringsfenomener som «High School Musical» og «Hannah Montana» som er siste skanse.

HER HJEMME ER det helt omvendt – hip hop lastes ned over en lav sko, og den mest amerikanske countrymusikken lever sitt liv i uhyre små opplag for spesielt interesserte, hvilket har banet vei for voksenrockmarkedet – kjøpesterkt og IT-vegrende – som en pålitelig søyle når det røyner på ellers. Det er med andre ord slett ikke sikkert Kanye West eller 50 Cent vil oppleve noen førsteplass på den norske albumlista neste uke – de kan meget vel bli slått av Raga Rockers, Johnny Logan og Dr. Hook.