Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvitt, rødt og rått

I år byr The White Stripes på mer av alt. Kanskje ikke like magisk, men om mulig enda råere.

KONSERT: The White Stripes er også i år det råeste rock'n'roll-maskineriet som frekventerer europeiske konsertscener. 14 måneder etter bakoversveisopplevelser i Bergen og på Betong i Oslo - sistnevnte uten konkurranse fjorårets konsertbegivenhet i hovedstaden - turer The White Stripes stadig fram som om de er på sin første turné og viser fram sine aller første låter.

Mer av alt

The White Stripes på Rockefeller i går kveld var om mulig enda råere, om enn ikke like magisk og kortfattet effektivt. Kanskje fordi bandet var en enda større nyhet i fjor. Men samtidig byr det etablerte The White Stripes anno 2003 på mer av alt: rød gaffatape, polkagrisfarget gitarkabel, flere låter, flere og lengre gitarsoloer (Jack White har pådratt seg en betydelig større Jimmy Page-faktor siden sist) og mer frådende galskap.

White uttalte til Dagbladet i 2001 at musikken deres fungerer på samme måte som å lure vitaminpiller i maten til barna - de pakker inn tradisjonell blues- og folkmusikk i effektiv og grovhogd rock'n'roll. Og det var eksakt det han og hans «Mo Tucker-for-sin-generasjon»-trommis/ekskone/kone/søster (stryk det som ikke passer) Meg White gjorde foran horder av rødkledde unggutter og -jenter.

Teatralsk

Når Jack White flipper ut med slidegitaren i et treakters bluesdrama omtrent midtveis, gir han også en teatralsk vinkling på The White Stripes' opplysnings- og folkfornyerprosjekt på samme måte som når han forløser den tilbakeholdne desperasjonen i Dolly Partons stilfulle «Jolene», og gjør den til en mørk, nesten suicidal beretning om en kvinne på den ytterste rand.

Men bandet slipper å ty til Parton for å gi den drøyt halvannen time lange konserten et hitpreg. Det klarer de fint selv. Den dansende «Hotel Yorba» var generasjonsløs pønkedisko. «Seven Nation Army» fra «Elephant» drønnet med militant tyngde. «In The Cold, Cold Night» , med barbeinte Meg White på forkjøla vokal, fikk en allsang som om den skulle være en hit den også. I det hele tatt dominerte «Elephant»-materialet Rockefeller-konserten i går på en måte som forsterker inntrykket av at dette fjerde albumet også er deres aller beste.

Vel blåst.

RØDHVIT TORNADO: Jack White og Meg White på Rockefeller i Oslo i går kveld: Fra generasjonsløs pønkedisko til militant tyngde.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media