OFRE FOR FOLKEMORD: Hodeskallene til ofre for Ntarama-massakren under folkemordet i Rwanada i 1994. Foto: Gianluigi Guercia/AFP/NTB Scanpix
OFRE FOR FOLKEMORD: Hodeskallene til ofre for Ntarama-massakren under folkemordet i Rwanada i 1994. Foto: Gianluigi Guercia/AFP/NTB ScanpixVis mer

Hvor ansvarlige er hatpropagandistene?

Når ord dreper.

Spørsmålet om hvorvidt fjorårets massakrer er uttrykk for ett menneskes personlige galskap, eller om det er ledd i en systematisk ideologi, vil fortsette å plage oss i mange år framover.

De høyreradikale premissleverandørene betakker seg naturlig nok for å stå i noen som helst forbindelse med en kjeltring av slike dimensjoner, mens venstresidige tenkere vil plassere de ekstreme handlingene inn i et flettverk av tanker ytret av andre, spesielt kildene sitert i skriftstykket hans.
 
«Demografisk apokalypse» Mest kjent av disse kildene er den såkalte Fjordmannen, som i godt formulerte utsagn alarmerer sine lesere om en demografisk apokalypse som er like om hjørnet. Undergangen er nær, de mørke vil drukne oss. Katastrofen skal til og med være villet av noen av våre egne, inkludert sentrale personer i norsk politisk ledelse. Og noen andre må påta seg å hindre at dette skjer. Hva disse skal gjøre i praksis, er gjerne litt uklart. Fremmede mennesker skal altså flyttes ut fra våre hjemlige områder, men skal man utelukkende satse på frivillig utreise? Eller må det tvangsmidler til? Skal det skje med båt, busser, tog? Godsvogner? Best å ikke tenke for mye på det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Handling framfor ord At fjorårets massemorder oppfattet seg som en av disse andre, disse som skal forhindre utslettelsen av kristendommen, europeiske tradisjoner og det norske folkefellesskapet, er utvilsomt. Han ville handle, der andre bare snakker. Kanskje hans valg av metoder var de eneste mulige hvis man skulle ta den demografiske utfordringen på alvor. Sånn tenkte massemorderen. Slik maurtuer kan gå til utryddelseskrig mot hverandre, slik må man bare utrydde hver eneste jævel.

Og det var dette som lå til grunn for den tyske oppfatningen om jøder og andre undermennesker. Hele den østeuropeiske befolkningen skulle fordrives eller gjøres til slaver for et ekspanderende herrefolk. Det dreide seg om livsrom, om lebensraum. Tanken er at det ikke er rom nok for alle. Det gjelder da å kvitte seg med konkurrentene før de kvitter seg med deg. En tilsvarende tankegang dominerte i Rwanda da hutu-folk definerte tutsi-folk som kakerlakker, og slaktet dem ned. Og det kan ha vært en liknende tanke som lå bak da bosniske serbere gjøv løs på bosniske muslimer.

En sentral problemstilling er om dem som hisset opp stemningen er medansvarlige i resultatene. Dette var viktig i Nürnberg-rettergangen etter annen verdenskrig, og det har vært et omdreiningspunkt i prosessene etter Rwanda-massakrene. I mindre grad har spørsmålet vært reist i rettssakene rundt katastrofene på Balkan.

Dømt for hatpropaganda I boka «Ord som dödar» gjennomgår forfatteren Niclas Sennerteg de få rettssakene der propagandaspørsmålet har vært oppe til doms.

MINNEPLASS: Fotografier av ofre henger utstilt i Kigali Genocide Memorial i Rwanda. Cirka 800,000 mennesker, hovedsaklig tutsier, ble drept i løpet av 100 dager. Foto: Steve Terrill/AFP/NTB Scanpix
MINNEPLASS: Fotografier av ofre henger utstilt i Kigali Genocide Memorial i Rwanda. Cirka 800,000 mennesker, hovedsaklig tutsier, ble drept i løpet av 100 dager. Foto: Steve Terrill/AFP/NTB Scanpix Vis mer

I Nürnberg satt bare tre propagandister fra media på tiltalebenken. Blant dem var «jødehater nummer én», folkeskolelæreren Julius Streicher, redaktør for den ytterliggående jødefiendtlige avisa Der Sturmer. Han var anklaget for forbrytelser mot menneskeheten og ble dømt til døden, selv om han hardnakket hevdet at alt var Hitlers skyld. Det var første gang noen ble dømt for å ha spredd hatpropaganda.

Dømt ble derimot ikke en annen propagandist på tiltalebenken, radiomannen Hans Fritzsche. Han hadde i årevis spredd sine antisemittiske analyser og kommentarer, om enn i en mer behersket og resonnerende toneart. Han ble til slutt frikjent på alle punkter, fordi han bare var «nummer tre» i propagandahierarkiet. At han innrømmet å ha fortsatt den hatske propagandaen etter at han var blitt kjent med regimets forbrytelser, hjalp ikke til å få ham dømt.

Imidlertid lot en tysk domstol ham ikke slippe like lett. Der den internasjonale domstolen lot ham gå — kanskje på grunn av den russiske aktorens lite heldige strategi — dømte tyskerne ham til 15 års fengsel for sin delaktighet i krigsforbrytelsene. Han sonet et par år, slapp ut og utga et par bøker, før han døde noen få år seinere.

Krigshissende radio I rettsprosessene etter folkemordet i Rwanda er seks mediefolk blitt satt under tiltale. Under massakrene spilte en nystartet radiostasjon en sentral rolle i å hisse opp befolkningen til å utrydde det de kalte kakerlakker, mennesker som tilhørte tutsi-folket — en nokså uklar betegnelse. Det som skal ha karakterisert dem er smalere neser og lysere hud enn hutuene. Det ligger også en sosial distinksjon bak motsetningen. Tutsiene skal ha tilhørt en mer utdannet overklasse, mens hutuene i større grad var bønder. Men disse kategoriene er uansett fulle av unntak.

Radiostasjonen RTLM — Radio Télévision Libre des Milles Collines, «De tusen kollers frie radio- og tv-stasjon» — var det eneste alternativet til den statlige kanalen, som i hovedsak sendte offisielle kommunikeer. RTLM var derimot frisk og frekk, med popmusikk, innringingsprogrammer og moderne nyheter. Etter hvert fikk den oppnavnet «Radio Machete» på grunn av sin aktive rolle i å hisse opp hutuene til å finne fram macheter og hogge ned tutsi-kakerlakkene.

Seig rettssak Rettssakene etter folkemordet har vært en seig affære. Blant propagandistene som ble tiltalt har det vært styremedlemmer i RTLM, radioteknikere, sangere og programledere. Den første som ble dømt var Georges Ruggiu, en hvit mann, opprinnelig fra Belgia. Dette er den første propagandadommen siden Nürnberg-prosessene. Og Ruggiu er den første i historien som har erklært seg skyldig i oppfordring til folkemord. Han ble dømt til tolv års fengsel. I de seinere prosessene har hans vitnemål stått sentralt.

Mest interessant var kanskje saken mot den populære sangeren Simon Bikindi, som man mente hadde spredd hatpropaganda i tre sanger. Dette argumentet holdt ikke til en fellende dom, men Bikindi ble uansett dømt til 15 års fengsel for deltakelse i massakrene, på grunn av uttalelser han hadde kommet med ute i felten.

Ytringsfrihetens grenser En vrien problemstilling som meldte seg under prosessene mot RTLM, er ytringsfrihetens grenser. Vil ikke diktatorer lettere kunne kneble kritikk dersom de kan vise til at frie medier oppfordrer til ulovlige handlinger? Må det være direkte oppfordringer til massakrer og drap for at utsagnene skal forbys? Og hvis de juridiske avveiningene skal basere seg på tekstfortolkninger av popsanger, hvordan skal rettssikkerheten da ivaretas i totalitære regimer?

Utfordrende analyse Niclas Sennerteg leverer i «Ord som dödar» en omfattende og utfordrende analyse av disse juridiske problemene, problemer som er høyst aktuelle når vi skal forholde oss til vår hjemlige massemorders ideologiske omland. Sennerteg har tidligere gjort seg bemerket med ei bok om svenske konsentrasjonsleirer under annen verdenskrig. Ja, du leste riktig — det fantes regelrette konsentrasjonsleire i vårt naboland, der flyktninger fra krigens utryddelser ble internert.

Sverige har ikke vært særlig ivrig etter å granske sin egen rolle og holdning til Nazi-Tyskland. Men det er nettopp slike granskinger vi trenger for å forstå hva som foregår i vår stadig mer hektiske samtid.

FORFATTER OG JOURNALIST: Niclas Sennerteg.
FORFATTER OG JOURNALIST: Niclas Sennerteg. Vis mer

Vi trenger å studere dommene mot Streicher og Bikindi for å kunne innta et standpunkt overfor vår tids fjordmenn, om vi da ikke nøyer oss med å ta argumentene ut av den løse luftens aversjoner.

PROPAGANDA: I boka «Ord som dödar» gjennomgår forfatteren Niclas Sennerteg de få rettssakene der propagandaspørsmålet har vært oppe til doms.
PROPAGANDA: I boka «Ord som dödar» gjennomgår forfatteren Niclas Sennerteg de få rettssakene der propagandaspørsmålet har vært oppe til doms. Vis mer