Hvor ble det av alle gutta

Hvor var det egentlig det butta?

FOSSEN: Det trengs mer enn fossekraft for å holde liv i en småby. Det må satses på utdanning og kompetanse, mener et statlig utvalg.
Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
FOSSEN: Det trengs mer enn fossekraft for å holde liv i en småby. Det må satses på utdanning og kompetanse, mener et statlig utvalg. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer

Jeg tenkte straks på Hønefoss-gutta, da professor Karen Helene Ulltveit-Moe i forrige uke la fram NOU-innstillingen om hva som skal til for at folk og arbeidsplasser kan bli jevnere fordelt utover landet. Hun snakket om «kompetansearbeidsplasser som en drivkraft for vekst», om betydningen av «infrastruktur», om alt som var nødvendig for å motvirke sentraliseringstendensene i samfunnet. Utviklingstrekkene som gjør at befolkningen flykter fra distriktene og i stadig større grad samler seg i Oslo-området og andre storbyregioner i Norge. Da tenkte jeg altså på mine gamle venner fra ungdomsåra. Vi som samles hvert år en gang i november på Theatercaféen og starter julebordsesongen med et durabelig lutefisklag i urbane omgivelser

Halvparten har bosatt seg i Oslo, Asker og Bærum. Halvparten har blitt i Hønefoss eller flyttet tilbake. Én ble bergtatt og forsvant til Rogaland. Slik er det trolig med mange vennekretser fra småbyområder. Mange unge flytta ut fordi det ikke fantes utdanningsmuligheter der vi bodde.

Hva skulle til for at jeg hadde blitt boende? Kanskje nettopp en høyskole. Hvor jeg for eksempel kunne tatt fagene norsk, engelsk og historie og endt opp som lærer på Ringerike. Kanskje hadde jeg funnet meg en studine med lokal forankring og levd mitt liv i sømmelige former i byen med det merkelige navnet. Mennesker med røtter rykker nødig disse opp dersom de kan slippe. Ikke alle vil erobre verden. Ikke alle er drevet av en indre rastløshet. Ikke alle flykter fra sjelelige sår. En høyskole kunne gjort susen. Jeg ville trolig hatt en dobbelt så stor bolig og halvparten så stor gjeld. Men ville jeg vært lykkeligere? Det vet jeg ikke. Det er slike ting vi snakker om etter den tredje akevitten på Theatercafeen.

Hvem ble igjen eller flytta tilbake? Folk med sterkere stedsbinding. Noen videreførte farens virksomhet, noen ble i eller overtok bedriften hvor de hadde gått i lære. Noen valgte å ta med seg utdannelsen hjem igjen og styrke det lokale næringsliv. Og noen snakker i fullt alvor og med usvikelig kjærlighet til distriktet om å flytte tilbake når de blir pensjonister

Etter at jeg flytta derfra har det kommet en høyskole, en filial av Høyskolen i Buskerud. Det er en attraktiv arbeidsplass. Rett i nærheten ligger Ringerike Sykehus og Statens Kartverk. Dette er virksomheter som tiltrekker seg arbeidskraft med kompetanse. De skaper et arbeidsmarked rundt seg og overtar funksjonen til industri og landbruksnæring. Det er slikt Ulltveit-Moe foreskriver som distriktenes beste medisin. Jeg ser i hennes rapport at Ringerike er av de småbyregioner som har netto vekst i arbeidsplasser og godt tilsig av folk med høy utdanning. Plasseringen av statlige institusjoner er resultat av vellykket distriktspolitikk og gjør en småby verdt å leve i, ved siden av mange andre kvaliteter. Baker'n holder fortsatt til på Søndre Torg. Og friluftsinteresserte kan glede seg over den samme marka som Oslofolk. De starter bare i den andre enden.