Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Hvor ble det av brorskapet?

Etter attentatet i Paris fortsetter europeere å marsjere i utakt og på kollisjonskurs.

ANTI-ISLAM: Protestbevegelsen Pegida mener attentatet i Paris bekrefter deres advarsler. Det er da vi savner Charlie Hebdo. Foto: Reuters / NTB Scanpix
ANTI-ISLAM: Protestbevegelsen Pegida mener attentatet i Paris bekrefter deres advarsler. Det er da vi savner Charlie Hebdo. Foto: Reuters / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Over tre million mennesker toget i går ettermiddag gjennom Paris' gater i den største markeringen siden frigjøringen i den franske hovedstaden. I spissen gikk den franske statsministeren arm i arm med sine europeiske kolleger. Der gikk Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Palestinas president Mahmoud Abbas få meter fra hverandre. Også representanter fra stater vi ikke akkurat forbinder med ytringsfrihet og pressefrihet deltok i det internasjonale toppmøtet.

Det var likevel i første rekke folkets manifestasjon, et lidenskapelig rosetog på fransk, i de samme gatene hvor blodigere slag har stått for verdier som igjen er presserende. I fredstid har Frankrike utelatt revolusjonens fjerde bud, ou la mort! Frihet, likhet og brorskap, eller døden! Charlie Hebdos tegnere glemte det ikke og betalte den høyeste pris.

Men ett fransk parti glimret med sitt fravær. Da det høyrenasjonalistiske Front National ikke ble formelt invitert til å delta av Francois Hollande, slik de andre partiene ble, bestemte lederen Marine Le Pen seg for å lage sin egen demonstrasjon på den franske landsbygda. Hollande fikk kritikk for å stenge noen ute når målet var å vise at det franske folk sto samlet mot ekstremisme og terror. Han forsikret at alle var velkomne, men for sent. Le Pen benyttet sjansen Hollande hadde gitt henne til å fortelle tilhengerne at ytringsfriheten ikke strekker seg til deres meninger.

Over hele Europa ser man den samme splittelsen mellom den politiske elite og anti-islamske og innvandringsfiendtlige partier og bevegelser. Den tyske kansleren Angela Merkel benyttet nyttårstalen til å advare mot Pegida, en protestbevegelse som har marsjert ukentlig i Dresden siden i fjor høst. Pegida står for Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes - europeiske patrioter mot islamisering av aftenlandet (det vil si, vesten) - men hevder at den samler bekymrete borgere fra hele det politiske fargekartet. Merkel kaller dem hatefulle rasister.

Pegida er blitt møtt med heftige og store motdemonstrasjoner. Pegida svarer trassig at det som skjedde i Paris bekrefter det de har sagt; muslimer truer europeiske verdier. Smak på den. Eller ta jødetesten.

Så langt har Pegida prøvd, men ikke lykkes i å få fotfeste andre steder i Europa, på samme måte som English Defence League har mislyktes. Her i Norge samlet et forsøk flere journalister enn deltakere. I ettermiddag vil de prøve igjen med en anti-islamsk demonstrasjon i Oslo. I pressen er det blitt fremstilt som den tyske bevegelsen står bak, men det er bare en enslig nordmann som har lånt navnet og som ikke synes å ha særlig støtte selv i sosiale medier. I den grad han lykkes vil det avhenge av varslete motdemonstrasjoner og pressedekning.

De siste dagene har naturlig nok støtten til Charlie Hebdo vært massiv og kompromissløs, men den må ikke forveksles med at folk flest plutselig er blitt unisont anti-islam og mot innvandring, slik enkelte synes å tro. Jeg håper tvert imot at angrepet i Paris innbyr til en mer liberal forståelse av den utfordringen Europa står overfor: Et sterkere forsvar for ytringsfrihet og pressefrihet - i alle sammenhenger, ikke bare i ekstreme situasjoner. Samtidig en større bevissthet om og et like sterkt forsvar for at de verdiene vi må stå opp for innebærer humanisme og toleranse for annerledestenkende, det motsatte av hva ekstremistene står for. De fordrer kunnskap og opplysning, meningsbrytning og åpenhet. Det krever til syvende og sist at muslimer må tåle å krenkes som alle andre for å bli inkludert i den daglige krenkelsen et moderne samfunn er. Alt annet er nedlatende.

Jeg beklager at vi i pressen ikke var klarere i vår støtte til Vebjørn Selbekk og Magazinet da det stormet som verst i karikaturstriden i 2006. Han ble i altfor stor grad stående alene, og det var ikke vårt stolteste øyeblikk, selv om det fantes hederlige unntak. Det er også en viktig del av debatten at vi kan lytte til kritikk, innrømme feil og gå videre, ellers ender vi opp på Kosovosletta i 1389.

Men det er en stor forskjell på å gå i tog for ytringsfrihet og gå i tog mot muslimer i Europa. Den som ikke skjønner forskjellen, tar karikaturer bokstavelig, i likhet med ekstremistene. Det er ikke Charlie.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media