VIL HA MER OPPLYSNING: «Har vi mistet dannelsen av syne som et normgivende begrep?» spør kronikkforfatteren, og lurer på om færre vil melde seg på Big Brother dersom vi får mer dannelse. Foto: Tv2
VIL HA MER OPPLYSNING: «Har vi mistet dannelsen av syne som et normgivende begrep?» spør kronikkforfatteren, og lurer på om færre vil melde seg på Big Brother dersom vi får mer dannelse. Foto: Tv2Vis mer

Hvor ble det av dannelsen?

Kanskje en gjenoppliving av dannelsen vil gi oss færre deltakere i «Big Brother».

La meg begynne med å forebygge en mulig misforståelse. Jeg skal i det følgende ikke beklage meg over samtidens mangel på dannelse, at seder og skikker er i oppløsning og at ungdommen hengir seg til overflatiske fornøyelser. For det første er det ikke originalt. Sokrates påpekte dette på sin tid. For det andre er det en generalisering som helt urettferdig ville ramme mange uansett alder, som utvilsomt er naturlig dannede.

Min etterlysning går derimot på om vi har mistet dannelsen av syne som et normgivende begrep. Og at vi dermed går glipp av en normering som ville gjort samfunnet mykere og individene mer opplyste. Innholdsmessig kan elementer av klassisk dannelse sies å friste en skyggetilværelse under det litt utflytende og utvaskede ordet kompetanse.

Begrepet dannelse brukes dels om den prosessen der et menneske tilegner seg et kulturelt bestemt innhold av viten, ferdigheter og holdninger, og dels om resultatet av en slik prosess.

Vi har nylig hatt et dannelsesutvalg, og Dannelseskonferansen 2011, som har lagt vekt på forslag om universitetsundervisning for å gi den personlige modning en gunstig retning. For å gjøre dette må man uttrykke et bestemt samfunns- og menneskesyn og dermed et dannelsesideal som understøtter dette.

Fordelene med å anerkjenne dannelsesbegrepet utover henvisningen til en pedagogisk metode, er å få en større aksept av dannelsesnivået i et samfunn, som en av flere usynlige verdier, det økonomer vil kunne kalle intangible assets. Det fascinerende er at disse verdiene ikke blir mindre om flere deler dem, at de ikke lar seg uttrykke i et budsjett og at et folk ikke kan kjøpe seg dannelse over stats- eller kommunebudsjettet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selvsagt har det en god del å si om man utvikler skolen kvalitetsmessig som en viktig bidragsyter til individenes dannelsesprosess.

En god dannelsesprosess er heller ikke et resultat av tvang, men forutsetter tvert imot et ønske om at bli dannet. I ei tid da det har gått inflasjon i rettighetsbegrepet med vekt på hva den enkelte skal motta uten særlig innsats, forutsetter dannelsen også at individet selv inntar en aktiv rolle for å tilegne seg dannelsen.

Det betyr ikke at man skal overta andres ferdige svar og normsett. Framfor alt handler det om at man blir gjort bevisst om hvilken kulturell kontekst man befinner seg i. Eksempelvis er det foruroligende at en dypere innføring i bibelkunnskap er svekket. Skolen skal ikke formidle Bibelen som et bekjennelsesskrift, men uten inngående kjennskap til Bibelens fortellinger mister man en viktig nøkkel til fortolkning av all vesentlig litteratur i vår kulturkrets.

Dannelse gjør individet i stand til å mestre tilværelsen ut fra et overordnet helhetssyn, kritisk og selvstendig tenkning. Dannelsen gir fortolkningsverktøy i en verden av usammenhengende og motstridende informasjoner. Dannelsen motvirker ensidig spesialisering og ekstrem individualisering.

Det er med henvisning til dette, i tillegg til å kvalifisere et individ som borger, utdanningsidealet er dannelse som former et menneske som lever opp til kravet om sammenheng og konsistens. Det er det som menes når vi fortsatt snakker om det «allmenne» innhold i dannelse og utdannelse.

SPARK TIL AP: «I stedet for å fortelle folk at «alle skal med», gir selvstendig dannelse grunnlaget for en tenkende person som selv bestemmer hva han eller hun vil være med på», skriver Michael Tetzschner, stortingsrepresentant for Høyre.
SPARK TIL AP: «I stedet for å fortelle folk at «alle skal med», gir selvstendig dannelse grunnlaget for en tenkende person som selv bestemmer hva han eller hun vil være med på», skriver Michael Tetzschner, stortingsrepresentant for Høyre. Vis mer

Respekten for det menneskelige førte i opplysningstida (fra 1750) til at det i humanismens dannelsesbegrep inngikk forestillinger om toleranse, humanisme og de første ideer om menneskerettigheter. Dermed ble det humanistiske dannelsesbegrep på samme tid en pedagogisk, moralsk og politisk norm.

Det humanistiske dannelsesideal var opprinnelig et oppgjør med middelalderens terping av forholdsvis få tekster og vekt på overlevering fra oldtiden, framfor videreutvikling. Det ble selv raskt anklaget for ensidig språklighet og grammatisk pedanteri. Et eksempel på et oppgjør med stivnede dannelsesidealer ble framført av Alexander Kielland i Gift, som var et angrep på latinskolenes dyrking av (språklige) former, og frykt som motivator.

Med tiden endret oppfatningen seg dit hen at dannelsen skulle gi den enkelte en utviklet evne til å bringe orden i forestillinger, og til selv å danne nye forestillinger, materielt ved kjennskap til den allmenne og estetiske kultur gjennom de klassiske tekstene, gjerne på originalspråkene. Den ble mer et verktøy enn en fasit.

En årsak til at dannelsesbegrepet kom i miskreditt mot slutten av 1900-tallet, har sammenheng med kulturradikalismen og den påfølgende reformpedagogiske bevegelse, hvor utformingen av samfunnet i en spesiell retning var overordnet kunnskapsformidlingen.

Angrepet på «bokskolen» var ledd i et oppgjør med det borgerlige verdensbilde. Prosess ble viktigere enn resultat. Vekten på sosial kompetanse og tverrfaglighet brakte uklarhet om hva som var skolens oppdrag. Selv om det skulle være innlysende at det ikke er meningsfylt å snakke om tverrfaglighet før fagligheten er ivaretatt.

Det er klar sammenheng mellom dannelse som verdi i skolen og samfunnets vektlegging av dannelse som en sosial norm, idet det pedagogiske innhold som regel etterlater et preg i personligheten, også etter at selve stoffet er glemt. Dette poenget framkommer i den humoristiske definisjon av dannelse som «det som er tilbake når man har glemt det man har lært».

I ei tid da vi utfordres til å svare mer konkret på hva som ligger i slagordet «mer demokrati», vil jeg slå et slag for revitalisering av dannelsesbegrepet. Tilstedeværelse av dannelse utjevner motsetninger og øker sammenhengskraften i samfunnet og kan gjøre integrering lettere. Dannelse kan tilegnes av alle uansett etnisk utgangspunkt.

Samtidig styrkes demokratiet fordi vi får en offentlighet basert på selvtenkende og kritiske mennesker som i mindre grad blir offer for demagogi, mediespinn eller overforenklinger. I stedet for å fortelle folk at «alle skal med», gir selvstendig dannelse grunnlaget for en tenkende person som selv bestemmer hva han eller hun vil være med på.

Og hvem vet. Kanskje en gjenoppliving av dannelsen en gang i framtida vil gi oss færre deltakere i «Big Brother», færre kjendiser som forteller leserne i detalj om sin seksuelle debut, eller flere politikere som argumenterer reelt med respekt for motstandere og tilhørere?