Foto: Anders Grønneberg
Foto: Anders GrønnebergVis mer

Hvor ble det av de fete riffene?

Enkeltmannsforetaket Slash er litt for raus med gjestevokalistene.

|||ALBUM: Man skal ha all mulig respekt for den tidligere Guns N? Roses-gitaristen, Slash' embete som en av rockens viktigste fanebærere siste 25 åra.

Ikke bare er han en fremragende og karaktersterk gitarist, men også et stilikon og en brobygger.

Det er derfor noe underlig at han på det som han selv ynder å kalle sin solodebut, er såpass lite synlig.

Prosjekt av denne typen er alltid et vågestykke, man skal ha stålkontroll på regien, store musikalske baller og et sprekkferdig låtmateriale.

Slash har noe av det, men mangler litt av av det første og det siste.

Skreddersydd for gjesteneBlack Sabbath-gitarist Tony Iommi gjorde noe liknende for snaue 10 år siden, bare i mindre skala. Ti sanger med ti vokalister, to av dem var Ozzy Osbourne og The Cults Ian Astbury.

Disse to står også for de beste innslagene på Slash-plata.

Men der Iommi baserte sine låter rundt sin ufravikelige riffsignatur, velger Slash å imøtekomme vokalistene på deres egne premisser, noe som er en blandet suksess.

Dave Grohl gjorde dette i undergrunnsformat under navnet Probot for noen år tilbake. Det viser seg nok at Grohls nese for skreddersøm er hakket mer finkalibrert.

FyllebryllupSlash' parring med punkrebellen Iggy Pop er selvsagt et frådende fyllebryllup skapt i himmelen.

Bestefar Lemmy leverer også til godkjent.

«By The Sword» med Andrew Stockdale fra Wolfmother er smårørende Zeppelin-eskapisme, mens både Adam Levine (Maroon 5) og Myles Kennedy (Alter Bridge) er hyggelige men mest kuriøse innslag.

Alt i mellom er mer eller mindre gjester som klarer seg bedre i sine respektive «familier».

Riffgitaristen som sparket «Welcome to the Jungle», «Sweet Child O' Mine» og «It's So Easy» inn i de tusen hjem, er dessverre ikke så lett å få øye på her.

Hvor ble det av de fete riffene?