Hvor ble det av guden Zappfe?

Humoristen, fjellklatreren, tegneren og filosofen Peter Wessel Zappfe ville ha fylt 100 år i år. Pax Forlag har gjort store anstrengelser for å relansere ham i jubileumsåret.

Zappfe var noe så sjeldent som en velskrivende filosof, og hadde stoff i seg til å bli en norsk Kierkegaard eller Nietzsche om ikke den unge dikterfilosofen i et avgjørende øyeblikk hadde snublet over den saklighetsfikserte Arne Næss som nesten avsperret hans lyriske ære som forfatter med sitt kunstfiendtlige begrep om vitenskapelighet. Zappfe klarte likevel å redde stumpene. Resultatet ble et unikt filosofisk forfatterskap som leverer det eneste ferdig utformede metafysiske alternativ til den norske skolefilosofien. Zappfe vil fortsette å begeistre nye generasjoner fordi han - i likhet med Jens Bjørneboe - taler direkte til unge mennesker om elementære livssynssaker.

Zappfes kosmiske panikk er beslektet med Obstfelders spørsmål om han har havnet på en feil klode. Han finner ikke noe samsvar mellom tankens ordenssans og verdens faktiske uorden. Han ser ikke noen forbindelse mellom sine egne forestillinger om rettferdighet og verdens hylende mangel på rettferdighet.

Zappfe reformulerer det som gjerne kalles «det ondes problem» som et spørsmål om livsmening. Han er ateisten som tar opp kampen med Gud og omtaler den himmelske herre som han skulle være en udugelig politimester. Ingen teolog har tatt Bibelens ord så bokstavelig som Zappfe. Som Job anklager han Gud på vegne av menneskeheten og dens lidelser. Lykke og trivsel er rett og slett ikke mulig i et menneskeliv, mener han, fordi vi forstår mer av tilværelsens absurditet enn vi har godt av. Zappfes etikk rammer derfor forplantningen: Stopp nå! Ingen flere ulykkelige barn! La det bli stille på jorden etter oss!

Jørgen Haave har tatt et stort løft med biografien om Zappfe - «Naken under kosmos». Haave er en god forteller, og boken hans streifer de fleste sider ved Zappfes merkverdige personlighet og virke. Han baserer seg på dagbøker, intervjuer og en omfattende lesning i Zappfes forfatterskap. Men biografier er en farlig sjanger. Det er flere av opplysningene om Zappfe i denne biografien jeg kunne ha greidd meg uten, fordi de senere vil påvirke min lesning av hans tekster i negativ retning.

Strengt tatt hadde jo ikke Zappfe noe liv å skrive hjem om. Det bemerkelsesverdige ved hans liv er å finne i skriftene hans. Hvis en biografi skal fungere, må den derfor ta mål av seg til å sette forfatterskapet i sentrum. Imidlertid faller Haave ikke sjelden for fristelsen til å «forklare» Zappfes filosofiske tanker med biografiske opplysninger. Han mer enn antyder at det metafysisk storslagne: «La jorden bli stille etter oss!» skyldes trivielle potensproblemer. Mulig det. Men forfatteren Zappfe ville dele en tanke med oss. Han ba ikke om forståelse for en funksjonssvikt, men ville spekulere sammen med sine lesere om menneskets lodd i kosmos.

Haave har disponert biografien etter navnene på Zappfes tre kvinner.

Selvsagt vil kvinner gjerne tro at deres nærvær er essensen av mannens liv. Ofte har de rett i det. Men akkurat når det gjelder Zappfe, virker denne nøkkelen villedende. Haave gjør hva han kan for å påføre Zappfe et problem som skulle ligne Sørens Kierkegaards frigjøringskamp fra forloveden, Regine Olsen. Det drama om forholdet mellom den tungsindige tenker og den unge, uskyldige Regine, som hos Kierkegaard ble hevet opp til å bli en perle i verdenslitteraturen, blir hos Zappfe - i hans forhold til Bani, Bergljot og Berit - sjelden til mer en jevn sutring over kvinnfolk som skaper uorden i manuskriptbunkene hans, er verpesyke i utide og vasker gulvene uten at det er nødvendig.

Haave prøver å gjøre Zappfe mer menneskelig enn den personen som fremtrer i de mange muntre legendene fra filosof- og klatremiljøet, som feirer Zappfes vidd, bedrifter og infame påfunn. Men etter hvert blir Zappfe så menneskelig at vi mister noe av interessen for ham. Haave greier ikke å beholde den avstanden til sin helt som ville gjøre plass for andre måter å lese Zappfes liv på.

Ikke noe av dette betyr at Haaves bok er dårlig eller at han har misbrukt sine fullmakter. Men for egen del savner jeg en mer inngående studie av humoristen og friluftsmennesket Zappfe.

Haave greier ikke å forklare sammenhengen mellom humoristen og pessimisten. Personlig tror jeg at Zappfes humor er en integrert, sentral og uomgjengelig del av hans filosofiske praksis. Zappfe blir i Haaves bok langt surere, biskere og mer asosial enn jeg har forestilt meg at han kunne være. Men biografien gir tilgang til et viktig kapittel av norsk kulturhistorie og er et helt nødvendig arbeid, selv om den av og til er smertefull lesning, fordi den alminneliggjør en av våre gamle guder.

«Et liv på mange vis» er en antologi av tekster omkring Zappfe som Inga Bostad og Dag O. Hessen har redigert. Her kunne både redaktørene og forlaget ha gjort et grundigere arbeid. Det skulle ikke være vanskelig å finne forfattere som kunne gjøre bedre rede for seg enn dem man lister opp her. Dessuten skriver mange av bidragsyterne om det samme. Antologien blir en orgie i gjentakelser. Dessuten har redaktørene glemt å la en kyndig person kommentere Zappfes tegninger som er et meget interessant tema.

Unntakene er Bengt Nilsfors som skriver opplysende og velformet om Zappfes klatrebragder. Arthur Arntzen som plaprer i vei på sin sjarmerende måte om Zappfes «Vett og Uvett». Dag O. Hessen, Viggo Rossvær og Arnfinn Åslund som forsøker å gjennomføre litt mer analytiske lesninger av sentrale Zappfe-temaer. Men de andre bidragsyterne skal av barmhjertighetshensyn være unevnte. Arne Næss' og Sigmund Kvaløy Setrengs bidrag er direkte pinlige både språklig og innholdsmessig. Begge kan skrive langt bedre tekster enn det de leverer her. Så slurvete kan man ikke tillate seg å være når man skal feire en av Norges fremste forfattere og stilister. Zappfe hadde fortjent langt bedre taler til jubileumsmiddagen. Men Pax Forlag fortjener likevel all honnør for invitasjonen til selskapet.