Hvor ble det av gutta?

Hvor er «mørkets fyrste» Richard Perle og David Frum som fant opp ondskapens akse? Hvor ble det av Paul Wolfowitz og Douglas Feith? Hva har hendt med «Scooter» Libby og Elliott Abrams? Hvor er det blitt av alle gutta?

Mellom 2002 og 2005 lærte verden å kjenne og frykte en gruppe amerikanske styringsideologer kalt «nykonservative». Betegnelsen ble raskt et fellesbegrep for det meste verden rundt fant vondt og vanskelig i amerikansk utenrikspolitikk, men i snever betydning dreide det seg om en relativt begrenset gruppe menn med sterk ideologisk tro blant annet på unilateral bruk av amerikansk makt og demokratispredning. I tiden før og etter den amerikanske invasjonen i Irak ble vi dermed presentert ikke bare for «mørkets fyrste» og «ondskapens akse», men en intellektuell bevegelse med røtter tilbake til trotskister ved City College i New York på 1930-tallet. Navn som Leo Strauss, Albert Wohlstetter, Alan Bloom og «Scoop» Jackson ble trukket fram som historiske inspirasjonskilder, mens Irving Kristol og Norman Podhoretz ble kjent som bevegelsens gudfedre. I tillegg kom et variert utvalg av tenketanker og interessegrupper, med fengende akronymer som PNAC, AEI og JINSA. For konspirasjonsteoretikere av alle fargenyanser var det julaften og bursdag på en gang.

Sjelden har en enkelt ideologisk gruppering blitt tillagt større politisk makt, og de nykonservative fikk særlig ansvaret for invasjonen i Irak våren 2003. Men så var det tilsynelatende slutt nesten like fort som det begynte. David Frum måtte trekke seg allerede i 2002, og i tur og orden forsvant så Richard Perle (2004), Douglas Feith (2005) og Paul Wolfowitz (2005) fra offisielle stillinger, mens «Scooter» Libby ble dømt for mened (2007). Av sentrale nykonservative er det bare Elliott Abrams som fortsatt er på plass i administrasjonen.

Det er neppe tilfeldig at denne utvandringen skjedde parallelt med at det gikk stadig dårligere med demokratiseringsprosjektet i Irak. Det er likevel verdt å merke seg at også de nykonservative i 2004-05 ble mer og mer kritisk innstilt til krigen. De støttet fortsatt helhjertet opp om prosjektet som sådan, men ble mer og mer kritiske til gjennomføringen. Der Donald Rumsfeld satset på høyteknologiske våpen, relativt lite styrkenærvær og dermed relativt små tap, ville neokonservative ha langt flere soldater på bakken og var også villige til å tåle større tap. I åra som deretter har gått har nykonservative i stadig sterkere ordelag distansert seg fra president Bush og måten krigen har blitt ført på.

Parallelt med at administrasjonen lakk nykonservative til alle kanter, foregikk det også et internt frafall. I 2006 gikk for eksempel Francis Fukuyama ut og erklærte at han ikke lenger regnet seg som nykonservativ, etter å ha kritisert Bush-administrasjonen og krigføringen i Irak siden 2004. Gitt at Fukuyama har vært konsekvent skeptisk til mulighetene for nasjonsbygging utenfra, og langt på vei har vurdert demokrati som en bieffekt av modernisering, var det kanskje han selv som ble mest overrasket over å oppdage at han ikke var nykonservativ. Fall fra makten, indre strid og ytre kritikk frydet de nykonservatives kritikere, og i 2006 og 2007 kunne man lese stadige artikler om nykonservatismens vekst, nedgang og fall, om dens snarlige død og dødskramper og den fikk også sitt rekviem.

Men en ideologisk bevegelse kan da ikke bare bli borte? Nei, og svaret på hva som har skjedd er flerleddet. For det første er det viktig å skille mellom dem som deler den nykonservative «overbevisning», som Irving Kristol kalte det, i stort og de nykonservative i administrasjonen. Langt de fleste nykonservative har hatt og har fortsatt sine tilholdssteder i akademia, tenketanker og diverse media. Disse, som William Kristol, Robert Kagan, Max Boot, Michael Ledeen og Reuel Marc Gerecht har ufortrødent fortsatt å skrive blant annet om amerikansk utenrikspolitikk, krigen i Irak og trusselen fra Iran. De har imidlertid fått noe mindre oppmerksomhet nå som de ikke lenger oppleves som policydrivere. Det første svaret er altså at en stor del av gutta er der de alltid har vært.

De nykonservative som har forlatt administrasjonen har stort sett funnet tilhold på de samme stedene, hvor de i mange tilfelle også kom fra i første omgang. Perle, Frum og Wolfowitz finner man nå ved AEI (American Enterprise Institute), mens Feith er professor ved Georgetown University. For Perle og Wolfowitz, som har vekslet mellom akademia/tenketanker og politikken siden begynnelsen av 1970-tallet, er en periode ute av den daglige politikken altså ikke uvanlig, men snarere å forstå som et hvileskjær. Det andre svaret er at gutta samler krefter.

Og hva er det man samler krefter til i USA i år, om ikke presidentvalget. En rekke av de ledende nykonservative har allerede markert seg som politiske rådgivere i primærvalgkampen. Gitt deres misnøye med Bush-administrasjonens håndtering av krigføringen i Irak, kommer det ikke som noen overraskelse at de har sluttet opp om de kandidatene som har gått inn for et sterkere nærvær og flere soldater på bakken. David Frum ga tidlig sin støtte til Rudy Giuliani, på samme måte som Norman Podhoretz, som i fjor sommer skapte furore med sitt argument om at Iran burde bombes jo før jo heller. Langt de fleste av de nykonservative har likevel gjennom tykt og tynt sluttet opp om den kandidaten som argumenterte for troppeøkninger i Irak lenge før de ble gjennomført – John McCain. Blant hans utenrikspolitiske støttespillere og rådgivere finner vi blant annet William Kristol, Max Boot og Niall Ferguson, og den utenrikspolitiske talen McCain holdt i slutten av mars ryktes å ha blitt skrevet hovedsakelig av Robert Kagan.

Det siste, og mest interessante svaret er altså at gutta posisjonerer seg for fortsatt direkte innflytelse over utenrikspolitikken. Nå har riktignok McCain også med seg «realister» som Henry Kissinger, Brent Scowcroft og George Shultz, men de siste ukene har det kommet til overflaten en spenning blant rådgiverne, hvor de mer pragmatisk anlagte realistene frykter at nykonservative ideologer i for stor grad får McCains øre. Dette samtidig med at politiske kommentatorer ikke klarer å bli enige med seg selv om McCain vil bli en president som tar mer hensyn til allierte og det internasjonale samfunn eller en president som i langt større grad enn den sittende er drevet av personlig overbevisning om USAs rett og plikt til å bruke makt for å spre demokrati. Ryktene om nykonservatismens død synes altså sterkt overdrevet. Gutta har ryddet i pennalet og pakket ranselen, og kan hende er det deres motstandere i USA og resten av verden som ender opp med å spørre seg selv om hvor det egentlig var det butta.