Hvor ble det av retorikken?

Dag Østerbergs «Det moderne. Et essay om Vestens kultur 1740-2000» er en imponerende bok. I forordet heter det at målet har vært å danne «et helhetsbilde, en syntese, av den moderne kulturs forvandlinger og stridigheter». Det som slår meg, er at boken inneholder forbausende få referanser til retorikken. Som selvstendig vitenskap er retorikken ganske riktig «amoderne», eller i beste fall «postmoderne». Moderniteten markerer et brudd med den retoriske disiplin. Men nettopp derfor er det merkelig at Østerberg ikke vier dette bruddet et eneste kapittel. Vi snakker tross alt om en 2500 år lang tradisjon i vestlig åndsliv. Hva skjedde egentlig med retorikken? Det er et viktig spørsmål som Østerberg ikke belyser. Han velger dessuten å se bort fra den kanskje viktigste nyvinningen på språkvitenskapens område, nemlig framveksten av en ny grammatikk på basis av de moderne folkespråkene. Her vil jeg gjerne supplere Østerbergs helhetsbilde. Jeg vil også kommentere hans bruk av retorikk-begrepet.

Ifølge Østerberg er «den retoriske estetikken» uforenlig med modernitetens grunnkode «fordi den kaster tvil over individet og dets autentiske uttrykk». Retoriske virkemidler fungerer som en form for iscenesettelse av selvet, og som et middel til å overbevise. Men den retoriske tradisjon favner jo så mye videre. Opp gjennom tidene har retorikken vært ansett også som et etisk regelverk, et viktig skolefag, og som en sentral språkvitenskap. Det vi kaller litteratur ble lenge betraktet som en gren av retorikken. Legger vi til at «språk er makt», kan retorikken også kalles for en sosial praksis. Det må være denne praksis Østerberg sikter til, når han beskriver den klassisistiske og barokke kulturen som et system av virkemidler som bidro til å legitimere og opprettholde fyrstemakten. Ifølge vår tids fremste humanist, Emmanuel Levinas, er retorikken den vitenskapen som gjør mennesket til herre over språket. Retorikken er også en kritisk lesemåte. I England, som er det språkområdet jeg kjenner best til, og som Østerberg framhever som et foregangsland i den moderne tid, ble retorikken reformulert for den nye borgerlige offentligheten. Flere av 1700-tallets kritikere og smaksdommere, som dr. Johnson, brukte retorikken som en vitenskapelig metode for vurdering av tekst og tale. Retorisk teori var ikke bare knyttet til kulturytringer, men fantes i et utall ulike kilder, fra tradisjonelle håndbøker til matematiske skrifter, språkfilosofiske essays og litteraturkritiske tekster i de nye tidsskriftene. Retorikken fungerte med andre ord som et felles referanseområde for svært mange av de tenkere som Østerberg omtaler. Når Locke for eksempel krever at man skal snakke om «tingene slik de er» (i «An Essay Concerning Human Understanding») i stedet for å ty til figurative omskrivinger, markerer det et tydelig brudd med den retoriske tradisjonen. For Cicero, den humanistiske retorikkens far, er det ikke mulig å sette ord på det som lyser fram for fornuften. Verden er ufattelig. Det beste vi kan håpe på, er ved språkets hjelp å få kastet et lysglimt inn i mørket. Å nærme seg sannheten og å finne ordene er to sider av samme sak. Erkjennelse skjer i et samspill mellom tanke og tale, res og verba, fornuft og følelse, logos og pathos. «Vitenskapen er kanskje det modernes sikreste område. For her skjer det en stadig og ubestridelig fremgang for fornuften,» skriver Østerberg. Det han ikke nevner, er de dramatiske konsekvensene dette får for retorikken som disiplin. Har Østerberg glemt den rollen retorikken spilte som motpol til det moderne? Jeg vil si at oppgjøret med regelestetikken, skoleretorikken og den humanistiske retorikkens menneskesyn, løper som en rød tråd gjennom moderniseringsprosessen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det heter seg at retorikken dør i romantikken, men forberedelsene til gravølet starter allerede på 1600-tallet. I England utpeker det innflytelsesrike Royal Society retorikken til sin hovedfiende. De hevder at retoriske figurer virker villedende på fornuften og vil ha språkblomstene bannlyst fra den offentlige samtalen. Idealet er «a close, naked, natural way of speaking», og det moderne England skal snakke engelsk, ikke latin. På denne tiden ble all undervisning ved høyere læresteder i Europa og Norden gitt på latin. Renessansens skolemestre betraktet folkespråkene som «vulgære» og «barbariske». I England ble elevene nektet å snakke engelsk både i klasserommet og i skolegården. Men ved inngangen til det 17. århundre tar interessen for folkespråket seg opp, og den første grammatikken beregnet på det engelske språk, William Bullokars Bref Grammar (1586), blir publisert. Tidligere var samtlige grammatikkbøker, enten de ble ført i pennen på latin eller engelsk, basert på latin. Det fantes ikke formelle regler for morsmålsbruken. Standarden ble satt ved hoffet, og diktere og lærde fulgte gjerne deres eksempel. Ellers kunne man snakke og skrive engelsk som man ville. Språkreformatorene i The Royal Society ønsker å stabilisere og legitimere det engelske språket. Derfor foretrekker de den nye grammatikkens faste regler framfor retorikkens frie flyt av konnotasjoner. Mens retorikken bygger på full utnyttelse av overførte betydninger, tilstreber grammatikken et absolutt samsvar mellom tanke, ord og ting. Det blir mulig å operere med faste språklige betydninger og fikserte sannheter, akkurat som i matematikkens verden. Utover 1700-tallet får den nye morsmåls-grammatikken innpass i skolen. Engelsk er blitt stuerent, og fortrenger etter hvert den døde latin. På 1800-tallet brer nasjonalitetstanken seg i hele Europa. Hver nasjon rendyrker sitt språk. Hos oss gjør skandinavismen seg gjeldende. Vi leter etter felles nordiske kilder som kan erstatte de greske og romerske forbildene. Skolevesenet reformeres. Det innebærer, som Østerberg påpeker, at skolen blir allmenn og at vi får et skille mellom matematisk-naturvitenskapelige og humanistiske og samfunnsfaglige fag. I praksis betyr dette at Vesten gir slipp på latindannelsen - og på retorikken. Å lære å beherske et korrekt morsmål blir viktigere enn retorisk veltalenhet. Det retorikk-historikeren Edward Corbett har kalt Don't do this!-epoken har begynt. «Ikke gjør slik, men slik!» Det er ikke godt å si hva som virker mest hemmende på menneskets språkevne: den før-moderne skoleretorikken eller den moderne tids ABC.

I dag er det grammatikk, ikke retorikk, vi lærer på skolen. Betyr det at vi ikke lenger trenger den retoriske disiplin? Jeg tror det er tvert om: I vår tid er behovet for det retoriske analyseapparatet større enn noensinne, i og med at informasjonsflommen aldri har vært rikere. Dag Østerberg anser «det frie individet, fornuften og fremskrittet» for å være selve grunnbegrepene i vår moderne vestlige kultur. Dette innebærer individets rett til å frigjøre seg fra overtro, overmakt og «fortidens åk». Jeg mener tapet av den retoriske disiplin har gjort oss mindre i stand til å utøve denne retten. Hvordan skal vi kunne vurdere virkemidlene i media, i politikken, i reklamen og underholdningsindustrien, vi som ikke engang lærer de mest elementære retoriske grepene på skolen? Det er fortsatt ikke nok å kunne lese, skrive og snakke norsk. Vi burde også lært mer om hvordan vi skal bruke språket, hvordan vi skal nå fram med vårt budskap, og hva som gjør at andre når fram med sitt budskap til oss.