Hvor ble det av retorikken?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Dag Østerbergs «Det moderne. Et essay om Vestens kultur 1740-2000» er en imponerende bok. I forordet heter det at målet har vært å danne «et helhetsbilde, en syntese, av den moderne kulturs forvandlinger og stridigheter». Det som slår meg, er at boken inneholder forbausende få referanser til retorikken. Som selvstendig vitenskap er retorikken ganske riktig «amoderne», eller i beste fall «postmoderne». Moderniteten markerer et brudd med den retoriske disiplin. Men nettopp derfor er det merkelig at Østerberg ikke vier dette bruddet et eneste kapittel. Vi snakker tross alt om en 2500 år lang tradisjon i vestlig åndsliv. Hva skjedde egentlig med retorikken? Det er et viktig spørsmål som Østerberg ikke belyser. Han velger dessuten å se bort fra den kanskje viktigste nyvinningen på språkvitenskapens område, nemlig framveksten av en ny grammatikk på basis av de moderne folkespråkene. Her vil jeg gjerne supplere Østerbergs helhetsbilde. Jeg vil også kommentere hans bruk av retorikk-begrepet.

Ifølge Østerberg er «den retoriske estetikken» uforenlig med modernitetens grunnkode «fordi den kaster tvil over individet og dets autentiske uttrykk». Retoriske virkemidler fungerer som en form for iscenesettelse av selvet, og som et middel til å overbevise. Men den retoriske tradisjon favner jo så mye videre. Opp gjennom tidene har retorikken vært ansett også som et etisk regelverk, et viktig skolefag, og som en sentral språkvitenskap. Det vi kaller litteratur ble lenge betraktet som en gren av retorikken. Legger vi til at «språk er makt», kan retorikken også kalles for en sosial praksis. Det må være denne praksis Østerberg sikter til, når han beskriver den klassisistiske og barokke kulturen som et system av virkemidler som bidro til å legitimere og opprettholde fyrstemakten. Ifølge vår tids fremste humanist, Emmanuel Levinas, er retorikken den vitenskapen som gjør mennesket til herre over språket. Retorikken er også en kritisk lesemåte. I England, som er det språkområdet jeg kjenner best til, og som Østerberg framhever som et foregangsland i den moderne tid, ble retorikken reformulert for den nye borgerlige offentligheten. Flere av 1700-tallets kritikere og smaksdommere, som dr. Johnson, brukte retorikken som en vitenskapelig metode for vurdering av tekst og tale. Retorisk teori var ikke bare knyttet til kulturytringer, men fantes i et utall ulike kilder, fra tradisjonelle håndbøker til matematiske skrifter, språkfilosofiske essays og litteraturkritiske tekster i de nye tidsskriftene. Retorikken fungerte med andre ord som et felles referanseområde for svært mange av de tenkere som Østerberg omtaler. Når Locke for eksempel krever at man skal snakke om «tingene slik de er» (i «An Essay Concerning Human Understanding») i stedet for å ty til figurative omskrivinger, markerer det et tydelig brudd med den retoriske tradisjonen. For Cicero, den humanistiske retorikkens far, er det ikke mulig å sette ord på det som lyser fram for fornuften. Verden er ufattelig. Det beste vi kan håpe på, er ved språkets hjelp å få kastet et lysglimt inn i mørket. Å nærme seg sannheten og å finne ordene er to sider av samme sak. Erkjennelse skjer i et samspill mellom tanke og tale, res og verba, fornuft og følelse, logos og pathos. «Vitenskapen er kanskje det modernes sikreste område. For her skjer det en stadig og ubestridelig fremgang for fornuften,» skriver Østerberg. Det han ikke nevner, er de dramatiske konsekvensene dette får for retorikken som disiplin. Har Østerberg glemt den rollen retorikken spilte som motpol til det moderne? Jeg vil si at oppgjøret med regelestetikken, skoleretorikken og den humanistiske retorikkens menneskesyn, løper som en rød tråd gjennom moderniseringsprosessen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer