TILSLØRT KONSPIRATØR: Terje Rypdal Conspiracy holdt en særdeles proggete konsert under dag to av årets Moldejazz, men vår anmelder kunne knapt høre et kvekk fra den 70 år gamle jazzgitaristen. Foto: Geir Jartveit / Moldejazz.
TILSLØRT KONSPIRATØR: Terje Rypdal Conspiracy holdt en særdeles proggete konsert under dag to av årets Moldejazz, men vår anmelder kunne knapt høre et kvekk fra den 70 år gamle jazzgitaristen. Foto: Geir Jartveit / Moldejazz.Vis mer

Festivalrapport: Moldejazz 2017, tirsdag 19. juli

Hvor ble du av i alt mylderet, Terje Rypdal?

Bading i bassfrekvenser, rhodes vs. flygel og kosmisk kjærlighet.

MOLDEJAZZ: Hvis jeg ikke tar helt feil, mener Dag Solstad at det er noe grunnleggende småborgerlig ved pianoet. Som den venstreradikaleren han er, tåler han derfor heller ikke lyden av det.

Selv liker jeg pianoet godt, og særlig Rhodes' vidunderlige elpiano får innsidene mine til å smelte. Men den improviserte duokonserten til Vijay Iyer & Craig Taborn – to høyt respekterte pianister, må vite – resonnerer virkelig ikke i meg (med de forbeholdene det innebærer: jeg ankommer et stykke ut i settet).

Med to kolossale flygler plassert, tiltenkt eller ei, i en slags yin/yang-formasjon får duoen frem de mest enerverende kvalitetene ved instrumentet: tangentene er stive og skarpe, som elfenbenet de tradisjonelt er lagd av. Det låter, hva skal man si, institusjonalisert.

SAXO-FUN: Hanna Paulsberg og Trygve Fiske er særdeles samspilte på Moldejazz, skriver vår anmelder. Foto: Ole Bjørn Steinvik / Moldejazz. Vis mer

Det som derimot får sjelen min til å vibrere er saksofonspillet til Hanna Paulsberg. Jeg har til gode å overvære en konsert der hun ikke tilfører noe ekstra. Det samme kan for så vidt også sies om hennes trommeslager Hans Hulbækmo, som har en barnlig nysgjerrighet ved seg: Han får hvert slag til å høres ut som det første i hans liv.

De to resterende medlemmene i Hanna Paulsberg Concept – pianist Oscar Grönberg og bassist Trygve Fiske – er også åpenbart svært begavede, og det som får firkløveren til å fungere så godt sammen er deres viten og vilje til å underspille.

Høydepunktet i løpet av deres halvannen time korte konsert (her flyr tida forbi, gitt!) er nemlig en kjempelang og nydelig spirituell godbit i Pharaoh Sanders’ ånd. Det kjennes som å pakkes inn i et lunt og mykt klede og legge seg i Moder Jords favn.

Alt dette vidløftige babbelet mitt om «å kjenne innsidene smelte» må naturligvis leses metaforisk – sånn er det altså å skrive om noe så lite håndfast som musikk, attpåtil jazz. Men med konserten til Terje Rypdal Conspiracy er det ikke kødd en gang: Idet Nikolai Eilertsen entrer scenen og skrur på bassen sin kjenner jeg innvollene ta sats. Jeg har nemlig fått tildelt setet rett foran subwooferen, hvor både bassgitar og stortromme pumpes ut på full guffe.

BAUTA: Gitaren til Terje Rypdal lot seg kun så vidt skimtes bak makkernes vegg av bass, skriver vår anmelder. Foto: Geir Jartveit / Moldejazz. Vis mer

Det føles nesten som å være under vann. Et sted inni der kan jeg skimte Rypdals gitarspill og orgelet til Ståle Storløkken, hele Dombås' svar på John Paul Jones. Er det bra? Antageligvis, men det er umulig å si. Prognissekongen Rypdal ser i hvert fall ut til å kose seg glugg; jeg stikker før tarmene og trommehinnene får sjans til å punktere. Om det er glamorøst å være musikkskribent? Gjett om.

Fordi konsertene under Moldejazz varer så jysla lenge, er det grenser for hvor mye man rekker å få med seg i løpet av en dag. Det er for så vidt en god ting: Musikkfestivalenes dødssynd er at de – i likhet med nyliberalismen generelt – gir oss altfor mye å velge og vrake i. Denne «overfloden av ubestemmelighet», som filosofen Arne Johan Vetlesen kaller det, resulterer paradoksalt nok i tiltaksløshet.

Jeg fikk nå i hvert fall med meg én ting til: Vijay Iyer & Wadada Leo Smith. Ikke bare står duoen bak en av fjorårets mest bejublede jazzskiver med «A Cosmic Rhythm with Each Stroke», men Smith er også litt av en ringrev: Han har utforsket jazzens yttergrenser helt siden John Coltranes død i 1967. Selv om dette lukter «headliner» lang vei, er duoen plassert på festivalens udiskutabelt minste scene, Storyville (en jazzklubb hvor Kygos impotente remiks av «Sexual Healing» spilles i lobbyen).

TROMPET LE MONDE: Wadada Leo Smith er litt av en ringrev, skriver vår anmelder. Foto: Thor Egil Leirtrø / Moldejazz. Vis mer

Men jazz er rart og verden er forbausende liten. Faktisk er det desto sterkere å høre minimalistisk musikk som dette på en så intim scene. Smith og Iyer spiller nemlig usedvanlig lavt – på et tidspunkt blir Smiths krakilske trompet akkompagnert av en forbipasserende motorsykkel. Innledningsvis veksler Iyer mellom Rhodes-piano og vektløs elektronikk, og effekten er slående: I sine vakreste øyeblikk minner konserten om Joe McPhees fantastiske «Cosmic Love».

Idet Iyers flygel får hovedrollen i andre halvdel, ramler jeg imidlertid litt av lasset. Treffer rett og slett Solstad spikeren på hodet? Eller er det bare noe ved Iyers som ikke klaffer for meg? Når det er sagt: Konserten byr på flere flotte øyeblikk, inkludert en nærmest religiøs tale fra Smith om det moderne menneskets kompliserte forhold til naturen.

Som de beste stundene under årets festival understreker, hjelper jazzen oss med – tja – å gjenopprette kontakten med kosmos.