Hvor blir det av barna?

DET VAR TAKKET være forrige generasjons feminister at overgrep mot barn, i likhet med overgrep mot kvinner, ble et sosialt objekt, som det kunne snakkes om. Derfor er det foruroligende at barn nå i så stor grad synes å være glemt når feminisme er på dagsorden. I familievoldsdiskursen blir barn gjerne betraktet som vedheng til voldsutsatte mødre. Kan dette skyldes tabuering omkring kvinnelige overgripere? En fersk amerikansk undersøkelse av voksne utsatt for seksuelle overgrep i barndommen viste at 38 prosent av gutters overgripere og seks prosent av jenters overgripere var kvinner.

STATISTIKK FRA Rettsmedisinsk institutt viser at gjennomsnittlig ni barn under tre år årlig dør av omsorgssvikt, mishandling og drap. Dette er et like høyt antall som partnerdrap på kvinner, som skremmer Fetts Martine Aurdal (24.07). Ifølge KRIPOS skjedde omlag 20 prosent av forsettlige og overlagte drap i perioden 2000-2003 på personer under 20 år, og 10 prosent på barn under 15 år. Bak dødsårsaken \'plutselig død\' hos barn, befinner det seg drapssaker; barnedrapsmenn går altså fri. I løpet av en tilfeldig uke i 2003 registrerte Justisdepartementet 1500 meldinger om barn som ble utsatt for vold eller trusler, enten selv eller som tilskuere. Av 200 små barn som årlig binges til sykehus med alvorlige voldsskader, meldes rundt 20 av tilfellene til politiet. Mishandlede og voldtatte barn har ennå ingen krisesentre å flykte til. Ut fra et helsides Fett-innlegg 22.07. kan det virke som at kunstens autonomi er en langt viktigere sak for dagens feminisme - til tross for at den neppe vil ha interesse for andre enn overklassen, den være seg uni- eller multikulturell. Det er skandaløst om kvinnebevegelsen, som det øvrige voksensamfunn, skal opptre som et taust vitne til familievolden som rammer barna.