PRISBELØNT: Da Kingsize nylig avholdt sin årlige prisutdeling for det svenske hiphopmiljøet, stakk kvinnelige utøvere hjem med sju av prisene. Men i Norge glimrer kvinnene med sitt fravær, skriver Rødahl. Don Martin vant Spellemann for sjangeren «urban» i fjor. Foto: Thomas Rasmus Skaug
PRISBELØNT: Da Kingsize nylig avholdt sin årlige prisutdeling for det svenske hiphopmiljøet, stakk kvinnelige utøvere hjem med sju av prisene. Men i Norge glimrer kvinnene med sitt fravær, skriver Rødahl. Don Martin vant Spellemann for sjangeren «urban» i fjor. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Hvor blir det av norske jenterappere?

Verken MC Key, Stella Getz, Samsaya, Stella eller nåværende P3-programleder Christine Dancke klarte å dra i gang «jenteinvasjonen» sistnevnte spådde i 2003.

Meninger

Etter å ha vært en minimal faktor i mange år, er norsk rap i dag en dominant kraft i den norske musikkbransjen, og dermed også en naturlig del av kulturlivet som preger festivaler, radio, TV, reklame og andre arenaer. Artister som for ti år siden måtte nøye seg med å spille foran et tjuetall 16-åringer på ungdomsklubben, selger nå ut landets største konsertsaler, dukker opp på TV-skjermen, topper salgslister, og blir beæret med «årets album» av henrykte musikkjournalister. Gledelig nok gjelder dette heller ikke bare de mer kommersielt brede artistene, men også deler av miljøet som leverer «ekte» hiphop-varer, noe suksessen til Spellemannvinner Don Martin nylig har vært et eksempel på.

Men til tross for at det altså er gode kår for norsk rap om dagen, er det likevel et segment innenfor sjangeren som stadig fortsetter å glimre med sitt fravær.

Hvor i alle dager blir det av landets jenterappere?

Mens norsk hiphop altså har benyttet de seineste 10-15 årene på å modnes både kreativt og forretningsmessig, har kvinnelige rappere ikke bare vært i mindretall - de har omtrent ikke vært en kraft å regne med overhodet. Selvfølgelig finnes det eksempler på jenter som har gitt mikrofonen et forsøk, men verken MC Key, Stella Getz, Samsaya, Stella eller nåværende P3-programleder Christine Dancke klarte å dra i gang «jenteinvasjonen» sistnevnte spådde i 2003.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det som har hindret jentene fra å sette sitt preg på den norske rapscenen?

For mange er det selvsagt enklest å peke fingeren på machokulturen som alltid har vært en del av rapmusikken. Først i USA, og dermed også da hiphopen til slutt fant veien til Norge. Med sine røtter i gate- og gjenglivet i amerikanske storbyer, var rap og resten av hiphopkulturen først og fremst en uttrykksform for unge og fattige minoritetsgutter - preget av en machoholdning som fortsatt dominerer mye av dagens rap. Ikke den enkleste verdenen for en kvinne å få innpass i, men heller ikke noen umulig oppgave. Rapmusikken er kanskje en manns verden, men har alltid hatt plass til sine kvinnelige artister - noe et vidt spekter av velrespekterte rappere som Queen Latifah, MC Lyte, Salt-N-pepa, Foxy Brown, Lil? Kim, Missy Elliott, Lauryn Hill, Iggy Azalea, Angel Haze og Nicki Minaj er bevis på.

Det som forener dem alle, er at de kunne levere på lik linje - og gjerne også bedre enn - mange av sine mannlige konkurrenter. For mens det utvilsomt kan argumenteres for at rap er en mannsdominerende sjanger, er den også den mest konkurransedrevne. Det er ingen selvfølge å få innpass, samme om du er mann eller kvinne. Du må bevise hva du er god for, og du må bevise det ofte.

Bare spør dagens norske rapstjerner, som alle har gått gradene på forskjellige vis for å komme seg i den posisjonen de nå befinner seg i. Fra famlende amatør til respektert utøver - drømmende ungdomsklubbhelter til nasjonale kjendiser.

Dessverre finnes det ikke mange eksempler på norske jenterappere som både har holdt sulten ved like, og utviklet seg selvstendig som artister slik favoritter som Karpe Diem, Arif, Kaveh og Lars Vaular har gjort. Stella Mwangi er det eneste ordentlige eksempelet på en kvinnelig rapartist som har vært aktiv over lengre tid, og som kan måle ferdigheter med landets rapelite. Men det er stor forskjell på å spytte harde linjer og å slippe musikk som fungerer utenfor rapcypheren, og i likhet med Samsaya har hun da også funnet seg mer til rette utenfor det tradisjonelle rapsounden.

Den harde realiteten for en nyetablert rapper er at du både kommer til å bli trollet av barnslige rapfans på YouTube, disset av andre utøvere, og gå igjennom perioder hvor musikken din rett og slett ikke holder mål. Men dette gjelder alle - ikke bare jenter. Aggressiviteten er en viktig del av hiphopkulturen, og kan betraktes som en naturlig utvelgelsesprosess. Talløse rappere har kommet og gått, med store variasjoner når det kommer til talent, sound og realistisk mulighet for kommersiell suksess.

Det som gjør at våre nevnte rapstjerner til slutt vokser seg store, er et resultat av både hard jobbing, timing, tålmodighet, pågangsmot, riktig oppbacking og ikke minst en stor dose flaks. Med en så minimal prosent kvinnelige utøvere som prøver seg - og faktisk holder det gående i lengden - skal det ikke mye til for å forstå hvorfor ikke flere har markert seg.

Tro meg, det handler ikke om at de er kvinner.

Faktisk vil jeg påstå at det norske rapmiljøet har ventet lenge og vel på en dyktig jenterapper, og at en kvinnelig artist med bare «ok» rapferdigheter vil få langt større oppmerksomhet og samarbeidsmuligheter enn en mannlig utøver på samme nivå. Men én ting er begynnelsen - en annen er å holde på gnisten og utvikle kvaliteten når en eventuell hype legger seg. Og enn så lenge er sannheten at det ikke har vært særlig mye å skryte av rent musikalsk.

I stedet for å klage på et kvinnediskriminerende norsk rapmiljø, burde man heller vende øynene mot vårt naboland i øst, hvor hiphop-jentene nå for alvor har tatt grep om sin egen rolle. Da Kingsize nylig avholdt sin årlige prisutdeling for det svenske hiphopmiljøet, stakk kvinnelige utøvere hjem med sju av prisene. To av dem til svenskenes nye rapstjerneskudd Linda Pira, som et par uker tidligere dessuten sikret seg prisen for «Årets nykommer» under Grammisutdelingen.

At hun i februar dessuten framhevet den nye bølgen med hjelp fra åtte andre kvinnelige rappere på remiksen av låta «Knäpper mine fingrar», viste at jentene har kommet for å bli.

Og kan svenskene, kan også deres norske søstre - på samme måte som norske mannlige rappere alltid har sett over til søta bror for inspirasjon. Jeg tør ikke en gang å tenke på hvordan den norske rapscenen hadde sett ut i dag uten Latin Kings, Petter, Ken Ring og Adam Tensta, men norske hiphop-fans ser ikke lenger til Sverige slik man gjorde før. Nå har vi våre egne forbilder og vår egen velfungerende scene, hvor vi mer enn gjerne ønsker å se den første kvinnelige rapstjernen. Forhåpentligvis er hun allerede i gang på jenterommet et eller annet sted. For det kommer som sagt til å ta litt tid, men stol på meg når jeg sier at plassen bare venter på å bli tatt av første og beste jente med rett intensjoner og massevis av både talent og baller.