Hvor bør kultur- byggene reises?

Det finnes neppe noen annen stat i Vesten som har bidradd så lite til å gjøre sin hovedstad vakker og representativ som den norske, efter at man sterkt forsinket hadde gjennomført meget av de store planer som ble lagt under påvirkning av Karl Johan, godt supplert av Oscar 1.

Når meget av bybildet likevel er blitt så bra, skyldes det for det meste andre byggende krefter. Staten har meget å ta igjen i sin hovedstad, og rike oppgaver å gripe fatt i. Påtrengende behov for viktige kulturbygg, blant dem operaen og utbygging av museene på Tullinløkken, gir muligheter for å forbedre både byens ytelser og dens ansikt. Akkurat nå ser det likevel ikke ut til at man vil komme i gang med å reise disse byggene med det første. Men kanskje kan den tenkepausen man har fått, delvis på grunn av vårt lite handlekraftige politiske system, likevel ikke bare medføre ulemper. Enda viktigere enn å komme fort i gang, er det jo å finne løsninger som både institusjonene selv, hovedstaden og hele landet kan bli best mulig tjent med.

Bruken av statens arealer på Vestbanen og Tullinløkken ble utredet for ti år siden, av det daværende Hovedstadsutvalget. Dets konklusjon var klar: Operaen bør reises på Vestbanen. På Tullinløkken bør det bli park, eventuelt sammen med et forholdsvis lite bygg for å skaffe bedre plass til de to museene som ligger der.

Den senere debatt om hvor operaen bør ligge, har ikke lagt ensidig vekt på den kulturelle side av saken, for å si det forsiktig. Det er heller ikke kommet godt nok frem at plasseringen er viktig også for andre deler av kulturen enn dem som er nærmest knyttet til operakunsten. Kulturinstitusjoner og utesteder trekker jo publikum til hverandre: En bydel for kultur må ha en viss tetthet for å oppnå den nødvendige tiltrekningskraft. Hvis institusjonene ligger for spredt, vil de ikke gi oss det livlige sentrum for kultur og underholdning som en storby bør ha. På Vestbanen kan en opera trekke fordel av at området allerede har andre kulturattraksjoner, og samtidig selv trekke flere til de institusjonene som ligger i nærheten. Slik blir det ikke hvis operaen blir plassert i Bjørvika. Byen er ikke folkerik nok til å gi folketetthet nok til en så utstrakt kulturbydel som fra og med vestre Vika til og med Bjørvika.

Men andre argumenter mot plassering av akkurat en opera i Bjørvika bør også veie tungt. Nettopp Bjørvika er fremragende egnet til meget annet enn et operabygg, særlig arbeidsplasser som kan nås raskt og bekvemt uten bruk av bil, fra hele det store regionale arbeidsmarkedet som byen er sentrum i, og vil bli stadig mer avhengig av. Alle jernbaner og T-baner møtes jo der. Dersom politikerne mener alvor med det de sier om å redusere behovet for bilkjøring, må de medvirke til at flest mulig arbeidsplasser legges nettopp på slike steder som Bjørvika.

Operaen krever så lite transport at det er misbruk av muligheter å la den beslaglegge akkurat det sted i Olsofjordregionen som flest kan nå lettere ved kollektiv transport enn med egen bil. En virkning av å bruke dette stedet til operaen, vil bli at langt flere arbeidsplasser blir liggende på steder som man vil bruke bil til.

Tullinløkken er vel det klareste eksempel på statlig vanskjøtsel av et sentralt område i hovedstaden. Den peker seg ut til en oase for mennesker, og ble opprinnelig bestemt til det. Men efter 160 år i statens eie ligger den fremdeles som en ren øyenlidelse. Nå vil staten bygge stort og massivt på dette området, som en billig løsning på plassbehovet for de museene som omgir det. Men man må ikke oppfatte enhver åpen plass som en gratis byggetomt: Ingen ville finne på å bygge i en av byens få parker, fordi man erkjenner at arealet er mer verdifullt som park enn som tomt. Men slik bør det også være med en plass som egner seg til rekreasjonsområde, og som har vært bestemt til det, men ikke er blitt det på grunn av sommel.

Dersom man tross alt vil bygge noe der, burde det være et estetisk minimumskrav, i en by som er fattig på monumental arkitektur, at man i hvert fall ikke skamferer og skjuler Historisk Museums og Nasjonalgalleriets vakre fasader mot plassen. Likevel har staten krevet et så stort volum for et nybygg på Tullinløkken at akkurat denne estetiske ulykke blir uunngåelig.

Det burde være en selvfølge at både Historisk Museum og Nasjonalgalleriet snarest får den plassen de trenger for å fylle sine viktige nasjonale oppgaver. Men det må kunne gjøres uten nybygg på en plass som er som skapt til en vakker park, eller i hvert fall med et langt mindre bygg enn det som er planlagt, slik at de eksisterende fasader ikke blir skjemt ut. Et mindre bygg kan ramme inn en park, som i arkitektonisk forening med Universitetshaven strekker seg helt ned til portene mot Universitetsplassen og Karl Johan. Hvis en slik løsning ikke kan gi nok plass til museene, bør man overveie å flytte Historisk Museum. Mer plass for kontorer, verksteder og lager må også kunne skaffes under Tullinløkken og i et nabokvartal, med tørrskodd forbindelse til vedkommende museum. Aller best ville det vel være å bygge nytt eller bygge om bygninger på nordsiden av Kristian Augusts gate, slik at man kan dekke museenes udekkede plassbehov der, og slik at man samtidig kan få vakre fasader på alle sider av en park som dekker hele Tullinløkken.