Filmfestivalen i Cannes

Hvor dårlig fyr kan du være og likevel bli hedret i Cannes? Det er et komplisert spørsmål

Filmstjernen Alain Delon er en levende legende, men han er ganske mye annet også.

LEGENDE: Skuespiller Alain Delon, her fra Patricia Highsmith-filmatiseringen «Plein Soleil», står for årets kontrovers i Cannes. Foto: Snap Stills / Shutterstock / NTB Scanpix.
LEGENDE: Skuespiller Alain Delon, her fra Patricia Highsmith-filmatiseringen «Plein Soleil», står for årets kontrovers i Cannes. Foto: Snap Stills / Shutterstock / NTB Scanpix.Vis mer
Kommentar

CANNES (Dagbladet): Hva veier tyngst, at du er en levende legende eller en like levende dårlig fyr?

Diskusjonen startet like etter at det ble kjent at filmfestivalen i Cannes hadde bestemt seg for å gi en æresgullpalme til den franske skuespilleren Alain Delon, som nå er 83 gammel. I kraft av sin posisjon i fransk film, i filmhistorien som sådan, er Delon en åpenbar kandidat for en hederspris. Han var ansiktet som frontet kolossale klassikere som «Leoparden» fra 1963, mesterverket som vant gullpalmen her i Cannes, og «Le Samouraï» fra 1967.

Delon var nesten sjokkerende vakker, og samtidig med noe sammenbitt og tilbakeholdt som ga ham en aura av mystikk; som trist leiemorder i «Le Samouraï» og sosiopaten Tom Ripley i «Plein Soleil» hadde han alltid noe som gjorde at man lurte på hva som skjedde bak de blå øynene, i hvilken retning han ville gå etter neste korsvei.

Han var en ypperlig skuespiller. Han var også en skuespiller i hendene på filmskapere, som Jean-Pierre Melville, Luchino Visconti og Michelangelo Antonioni, som visste å gjøre ham uforglemmelig. Denne anmelder må tilstå å ha vært filmklubbforelsket i Delon i tyveårsalderen, og husker godt den påfølgende skuffelsen da jeg fikk høre om alt det andre.

For det var mye av det andre. Skuespilleren er anklaget for å ha brukket nesen og ribbeina til en av kjærestene sine; en av sønnene har sagt at faren låste ham inn i et bur da han var liten for å gjøre ham tøffere. Skuespilleren selv synes ikke å være synderlig plaget av dette, og har sagt at «hvis det å fike til noen er macho, så er jeg vel macho». I 2013 erklærte han dessuten sin støtte til det høyreradikale partiet som den gang het Front National, og har sagt at homofile ikke bør få adoptere. Alt dette har gjort at sterke stemmer har forlangt at Cannes-festivalen skal gå tilbake på avgjørelsen om å hedre Delon.

Festivalen holder på sitt. «Vi skal ikke gi Delon Nobels fredspris», har festivalsjef Thierry Fremaux sagt. «Delon skal få ha sine meninger i fred selv om jeg ikke deler dem. I dag er det veldig vanskelig å hedre noen fordi det er et politisk korrekt politi som kaster seg over deg. Vi hedrer Alain Delon med hundre prosent entusiasme».

På den ene siden er det ikke vanskelig å respektere festivalens prinsipielle ståsted. Folk med dårlige holdninger og dårlig oppførsel kan være store kunstnere, og hvis man først krever vandelsattest for å bli hedret for sin skuespillerinnsats, er man plutselig i en myr der det er vanskelig å se hvor grensen går. Det er også en side av filmfestivalens historie at de har en tradisjon for å holde fast ved filmskapere på et tidspunkt har blitt fordømt som umoralske i sine hjemland, som Stanley Kubrick. Det er noe forfriskende ved å holde på at det er det kunstneriske, og kun det, som teller, i en tid da moralske vurderinger er i ferd med å bli viktigere enn kvalitetsvurderinger. Samtidig er det noe ved en hederspris i seg selv som gjør det vanskelig å skille kunstner og menneske. Cannes har lansert en rekke billedskjønne plakater av Delon, og i dag feires han med et to timer langt dybdeintervju.

Med tanke på at film er en kollektiv kunstform, kunne festivalen valgt å anerkjenne de samme, storartede filmene ved å trekke frem regissørene, selv om de nå for det meste er døde. Slik ville det nettopp vært kunsten, og ikke mannen som etter alt å dømme har begått en forbrytelse, som sto i sentrum.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.