Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvor dysfunksjonell er det mulig å bli?

Det er en konkurranse blant filmfamilier: «Tokyo Sonata» er Japans bidrag.

||| FILM: Alle lykkelige familier ligner hverandre, mens alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin måte, var det visst noen som hevdet en gang. Utsagnet skulle vise seg å være profetisk for filmhistorien, som er nærmest besatt av ulykkelige familier og knapt skotter bort på de lykkelige familiene med mindre de er ulykkelige på innsiden.

Æreskultur
Familien Sasaki i «Tokyo Sonata» går raskt fra å være sistnevne til å bli førstnevnte. Nådeløse nedbemanningsprosesser kolliderer med den gamle æreskulturen når faren ikke makter å fortelle familien at han har fått sparken fra hvitsnippjobben sin. I stedet tar han på seg dressen hver morgen og stiller seg i matkøen for de hjemløse. Samtidig føler han seg stadig mer maktesløs når han forsøker å hevde sin autoritet over for sønnene, hvorav den eldste vil slåss for USA i Irak og den yngste har et mer harmløst, men for faren like opprivende, ønske om å spille piano.

Anspent
Regissør Kiyoshi Kurosawa har bakgrunn fra skrekkfilmer. Det synes i den ekspressive skuespillerinstruksjonen og den anspente grunntonen i Tokyo-sonaten, som iblant dukker ned i det brutale og det mørkt komiske. Filmen satirisk og lett stilisert, men også mildt forståelsesfull overfor maskulin sårbarhet. Noen nydelige enkeltscener hever en film som vil fortelle for mange historier, og som presenterer en dysfunksjonell familie som engasjerer mindre enn en del andre dysfunksjonelle filmfamilier. Det er jo så mange av dem.

«Tokyo Sonata»

4 1 6
Regi:

Kiyoshi Kurosawa

Orginaltittel:

«Tôkyô sonata»

Se alle anmeldelser
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media