ANNERLEDES STÅSTED: Dansk film forteller andre historier fra 2. verdenskrig enn hva norske filmskapere gjør, som i "De forbandede år", som handler om en industrieier som blir kollaboratør. Vis mer

KOMMENTARER

Norske filmer om 2. verdenskrig:

Hvor er alle ikke-helter hen?

Norske filmer om 2. verdenskrig handler nesten bare om unge menn som slåss mot tyskerne. Hvor er alle de andre?

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Andre verdenskrig er en av få kriger i historien som i ettertid har blitt stående som moralsk entydig: Det aggressive og dødelige Nazi-Tyskland måtte nedkjempes og ble nedkjempet. Selv om soldater og øverstkommanderende på begge sider gjorde valg som senere er blitt fordømt, er historiens dom at den gode siden vant og den onde siden tapte.

Dette gjør akkurat denne krigen til spesielt fruktbart jordsmonn for filmskapere, fordi de kan bruke historien og den tydelige ikonografien til å lage filmer i enhver sjanger. Det er naturligvis laget et utall dramatiske filmer og tv-serier om krigen, i alle land som ble berørt av den, dramaer om kommandanter, soldater og sivile, om Hitler og Churchill så vel som om ukjente eller oppdiktede menn og kvinner.

Men det er også laget komedier, grøssere, splattere og kontrafaktiske fortellinger fra 2. verdenskrig — for eksempel «Diktatoren», «‘Allo ‘Allo», «Død snø», «Inglourious Basterds» og «The Plot Against America». Dette lar seg gjøre fordi det tross alt er noe enkelt og behagelig for publikum å se tilbake på andre verdenskrig på en måte som ikke er mulig med andre kriger. Det er mulig å lene seg tilbake og heie på de vi vet er heltene. Dermed åpner denne krigen også for å fortelle ukompliserte heltekvad.

Sammenlignet med andre verdenskrig var første verdenskrig en massakre ledet av uvettige generaler, og Vietnam-krigen og Irak-krigen katastrofale inntrengninger i andre land. Da sitter ikke heltehistoriene like løst.

Med dette i mente er det bemerkelsesverdig hvordan norske filmer og tv-serier de siste ti årene jevnt over har fortalt én type historie om andre verdenskrig, nemlig heltekvadene. De handler om motstandsarbeid og heroisme, om konkrete og ofte actionfylte konfrontasjoner med den tyske okkupasjonsmakten. Hovedpersonene har kanskje sine kvaler, men alle som én jobber de mot tyskerne, og altså for den siden publikum vet er den riktige.

Dette kan sies å være en trend som begynte med «Max Manus» i 2008, som fortsatte med storproduksjonene «Kongens nei» (2015), «Kampen om tungtvannet» (2015), «Den 12. mann» (2017) og «Spionen» (2019), og peker videre mot den kommende «Kampen om Narvik», som var i gang med innspillingen da arbeidet ble avbrutt av coronakrisen.

Det er også verd å merke seg at fem av disse seks produksjonene har mannlige hovedpersoner, og at hovedpersonene i fire av disse fem er unge menn. Også de to mindre krigsfilmene fra disse årene, feelgooddramaet «Into the White» fra 2012 og grøsseren «Huset» fra 2016 har unge soldater i hovedrollene.

Menn som risikerte liv og helse for å kjempe mot nazistene fortjener så klart å få sine historier fortalt. Filmer blir verken bedre eller dårligere av å handle om maskulin motstand: De som er nevnt ovenfor varierer stort i kvalitet, fra den solide «Kongens nei» til den svake «Den 12. mann».

NARVIK I KRIG: «Battlefield V» er endelig ute, og et av høstens største spill er lagt til Norge, og slaget om Narvik under krigen. Dagbladet Spills Bianca har sjekket ut hvordan slaget ser ut i spillversjon. Vil du se mer av Dagbladet Spill? https://goo.gl/L6b1YP Følg oss også på Instagram: https://www.instagram.com/dagbladetsp... Se mer her: https://www.dagbladet.no/spill Vis mer

Men sett under ett får det norske kinopublikummet et ekstremt snevert utsnitt av erfaringer fra krigsårene. Okkupasjonen var en rystende opplevelse for alle typer nordmenn, menn og kvinner, unge og gamle. For den jødiske befolkningen, som ble forfulgt og desimert, var den et traume uten sidestykke. Forskjellige mennesker gjorde forskjellige vurderinger om hvordan de skulle forholde seg til okkupasjonsmakten, fra iherdig motstand til aktivt samarbeid. Det er ikke heldig at de som lager spillefilmer for voksne i Norge er så uinteresserte i disse erfaringene.

Dette blir satt i relieff av det danske krigsdramaet «De forbannede år», som går på de nyåpnede norske kinoene akkurat nå. Filmen handler om en industrieier, spilt av Jesper Christensen, som misliker nazistene, men som gradvis trekkes inn i et samarbeid med tysk industri. «De forbannede år» har sine svakheter.

Men det slo meg at dette var en type historie jeg er usikker på om norske filmprodusenter ville være interessert i å fortelle. Nå finnes det ikke noen nøyaktig tilsvarende historie her til lands, siden danskenes situasjon ble komplisert av at kongen og regjeringen ble i landet, der de norske flyktet. Men det finnes nok av historier fra den norske okkupasjonen som handler om sivile mennesker med skiftende motiver og blandede følelser, og det er et savn at de ikke finnes på film.

En av utfordringene er så klart at heltehistoriene er lettere å selge. Det er politiske forventninger om at norsk film skal stå for en betydelig andel av billettsalget på norske kinoer, og filmer som «Max Manus» og «Den 12. mann» gjør den jobben betydelig lettere. Men det er verd å stille spørsmålet om hva vi som publikum går glipp av.

Det er ikke bare «Kampen om Narvik» som står på trappene. Det gjør også Gunnar Vikenes film om en krigsseiler fra Bergen og filmatiseringen av Marte Michelets bok om jødeforfølgelsene i Norge, «Den største forbrytelsen». Til sammen kan de skape et bilde av krigen som er noe mer spraglete. Men det er mange hvite flekker igjen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer