Hvor er ballen?

KATOLISISME: Sokneprest Einar Gelius har i hvert fall frekkhetens nådegave.

Etter en artikkel i Dagbladet der endel kritiske holdninger til Statskirken kommer for dagen, ikke minst mot de mer publikumsorienterte prestene, raser Gelius og forsøker i stedet å få til en bredt anlagt debatt om den katolske kirken - det er de vanlig sakene om kvinnesyn, homofili, Pavens autoritet, jeg husker ikke helt, men sikkert heksebrenning og Gallileo for alt jeg vet.

Det er naturligvis lettere å diskutere dette, enn det Gelius faktisk blir kritisert for: At han er en representant for en utvikling innen kirken som mange er kritiske til. Og når det går opp for Gelius at han ikke får flyttet debatten vekk fra seg selv, påstår han pinadø at han har tråkket på katolske og ømme tær. Ja, han gir seg ikke der - i et praktfullt retorisk selvmål forsøker han å ta avstand fra idéen om at han skulle representere populærkultur. Det synes han åpenbart er urettferdig. Det er å ta mannen i stedet for ballen, sutrer Gelius. Vel, noen ganger må man nok ta mannen, særlig om han er milelangt unna ballen, for å holde oss innen fotballemetaforikken. Noen ganger må man til og med avblåse kampen for å lose folk av banen av hensyn til deres egen sikkerhet. For når Gelius forsøker å distansere seg fra de mer populistiske innslagene i Statskirken, blir det som å høre Arnardo avsverge sirkus.

Spesielt interessant er det jo å lese Gelius’ presiseringer om sin egen virksomhet: Han har aldri deltatt som dommer i en missekonkurransen, skriver han. Joda, han har forsåvidt rett i at han aldri dømte i konkurransen om Norges vakreste kvinne. Gelius måtte nemlig trekke seg etter press fra biskopen (VG 13.01.06). I følge VG inviterte han imdilertid til misseshow i Vålerenga kirke rett etterpå. Gelius skriver at ikke plager menigheten i Vålerenga kirke med fotballpreik. I følge Adresseavisa (22.09.04) takket faktisk sokneprest Gelius Gud i gudstjenesten da VIF banket Rosenborg 4-1. At han deltok på NRK i et underholdningsprogram i «team skillsmisse» benekter han heldigvis ikke. Men det var altså denne typen mediastunt kritikken handlet om i artikkelen om konvertitter. En type praksis blant statskirkeprester der mannen faktisk blir viktigere enn ballen.

Det er fullt forståelig at Gelius vil sparke ballen i en helt annen retning, mot kritikkverdige, problematiske og velkjente kontroversielle sider ved den katolske kirken. Jeg mener artikkelen i Dagbladet balansert og på en journalistisk holdbar måte dekker noen av utfordringene for konvertitter i disse store og naturligvis viktige sakene. Man kan til og med si at det var det artikkelen handlet om.

Hvodan kan man tilslutte seg denne kirken? I tillegg handlet det faktisk også ikke så rent lite om Einar Gelius’ og hans likesinnendes praksis som prester. Jeg tror de trekker mange til kirken, men en håndfull særinger og jeg velger noe helt annet. Og noen forsøker å se dette i en sammenheng, gjøre det til et slags kulturelt elite- og nettverksfenomen, som jeg for min del bare delvis kan kjenne igjen. Det er ikke verre enn det.

Mine tær er ikke såre, for å si det sånn, stikker man frem trynet, får man vel være med på leken. Uansett: Ekstra gøy er det når sokneprest Gelius er totalt uforstående til at han skal ha viet noen i en telefonkiosk. For som han selv presiserer - det har han aldri gjort. Det dreide seg om «en forbønnshandling utafor en slik kiosk»! I rest my case.