BRUTAL: Den norske asylpolitikken blir mer og mer brutal for enslige asylbarn over 15 år, skriver kronikkforfatteren, som jobber med enslige asylbarn. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten / 
<span style="background-color: initial;">NTB Scanpix&nbsp;</span>
BRUTAL: Den norske asylpolitikken blir mer og mer brutal for enslige asylbarn over 15 år, skriver kronikkforfatteren, som jobber med enslige asylbarn. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten /  NTB Scanpix Vis mer

Debatt: Asylbarna

Hvor er barnevernet?

Som barnevernspedagog er jeg sjokkert over hvordan vi behandler enslige barn som søker om asyl i Norge.

Meninger

I 2015 kom det over 5000 enslige asylbarn til Norge. Nå er flere forsvunnet fra norske mottak, flere lever med ulike former for midlertidige tillatelser og atter flere er omgjort til voksne etter en omstridt alderstest.

For barna er konsekvensene store. Noen befinner seg i skjul uten skolegang, papirer og i det hele tatt noen rettigheter. Andre lever enten med et liv satt på vent, uten tilstrekkelig omsorg, eller de er deportert til landet de flyktet fra.

BARNEVERNSPEDAGOG: Usman Ali Khan.
BARNEVERNSPEDAGOG: Usman Ali Khan. Vis mer

Som barnevernspedagog er jeg sjokkert over hvordan vi behandler enslige barn som søker om asyl i Norge. Under utdanningen vår som barnevernspedagoger lærer vi at barn har særlige rettigheter, at barn har ekstra behov for beskyttelse. Vi lærer om barnets rett til å bli hørt, om hensynet til barnets beste. Vi lærer å forgude FNs barnekonvensjon. Men hvor er alt dette i asylfeltet?

Med Norges folkerettslige forpliktelser kan ikke enslige barn deporteres til land hvor det ikke finnes omsorgspersoner eller apparat til å ta imot barnet. Afghanistan er et slikt land. Derfor har det lenge vært en praksis med å gi midlertidige tillatelser til de enslige asylbarna over 16 år. Det er vel dokumentert at slik midlertidighet oppleves som en belastning for barna. De lever med frykt for å fylle 18 år, fordi det vil bety at de ikke lenger får bli i Norge. Omsorgen for enslige asylbarn over 15 år ligger hos UDI og ikke barnevernet, til tross for at barnevernet i utgangspunktet skal ha ansvar for barn som oppholder seg i Norge uten forsvarlig omsorg. Nå ser vi at den norske asylpolitikken blir mer og mer brutal for disse barna.

Tidligere har det vært en praksis med at asylsøkere blir tilbudt medisinske aldersundersøkelser ved tvil om alder. Nå ser vi at nærmest alle som ankommer Norge som mindreårige må gjennom slike undersøkelser. Disse undersøkelsene er omstridte og usikre. De er lenge kritisert av medisinske fagfolk, fordi de ikke kan gi svar om alder, men forteller et estimat om fysisk utvikling. Likevel er disse medisinske aldersundersøkelsene som oftest tungtveiende ved fastsetting av alder.

Ifølge UDI foretar de en helhetsvurdering ved aldersfastsettingen. Det innebærer at man, i tillegg til medisinske aldersundersøkelser, skal ha med i vurderingen ulike uttalelser fra dem som kjenner det enkelte barnet. Men er det virkelig en helhetsvurdering UDI foretar? Vi kan se flere vedtak hvor barnas representanter, barnefaglige ansatte på mottak, lærere og helsesøstre, mener at de er mindreårige, i noen tilfeller mener selv saksbehandlere i UDI og PU at barna er mindreårige. Likevel blir barna oppjustert i alder.

Når man oppjusterer alder på et barn til over 18 år, fratar man samtidig barna viktige barnerettigheter og omsorg. Man risikerer å plassere barna i mottak med lite eller ingen omsorg som tilbys voksne mennesker. Flere av barna blir altså plassert i mottak med voksne mennesker uten en forsvarlig omsorg. I tillegg gjelder ikke forpliktelser om å ikke deportere barn, viktige artikler etter FNs barnekonvensjon og hensynet om barnets beste. Sårbare barn får altså ikke det vernet som de trenger, heller ikke har de lenger krav på en representant med foreldreansvar. Det er med andre ord et stort overgrep mot det enkelte barnet hvis det blir gjort feil under aldersfastsettingen.

Det er provoserende at barnevernsarbeidere som sitter med viktig og stor kompetanse om barn og dere psykiske helse blir tilsidesatt under asylprosessen. Barnevernet har et særskilt ansvar for å ivareta alle barn som oppholder seg i Norge jf. Barnevernloven § 1. Det innebærer også at alle barn må tilbys en forsvarlig omsorg og behandling etter deres rettigheter, som er til barnets beste. Derfor er det ekstra trist at vår kompetanse ikke blir tatt på alvor, at vår viktige stemme for barn blir usynliggjort. Barnefaglig kompetanse innebærer at man også forstår at barns emosjoner og opplevelser av sin situasjon er varierende, at den fysiske utviklingen ikke sier noe om den mentale modenheten og behovet for omsorg. Det vil altså være belastende og sårbart for den mindreårige å bli oppjustert i alder, uansett om barnet er kommet lenger i den fysiske utviklingen.

Det som i tillegg opprører er passiviteten fra de ulike barnevernstjenestene. Hvorfor er det lettere å gripe inn i private hjem når man ser tegn på omsorgssvikt, enn når myndighetene svikter barna? Hvorfor er man redd for å tale imot myndighetene når de tar avgjørelser som ikke taler barnas sak? Hvem andre skal beskytte barn som oppholder seg i Norge, hvis ikke det norske barnevernet? Hvor viktige er vi for barna når vi tillater oss å se på at flere barn blir oppjustert i alder på bakgrunn av noen usikre metoder for aldersfastsetting, og ikke griper inn? På mange måter kan det virke som vi selv tråkker på den barnefaglige kompetansen når vi lar utlendingsforvaltningen fastsette alder uten å fokusere nok på det psykososiale. Da tillater vi at barnet blir begrenset til utelukkende å være et skjelett.

Jeg savner klare stemmer fra feltet mitt som gjør det samme som barnevernet i Moss gjorde ved å ta omsorgen fra UDI hvor et barn var feilplassert, som tør å engasjere seg der man ser brudd på barns rettigheter, der man krever at vår kompetanse blir verdsatt og hørt. Det er ikke greit å sitte stille. Det er ikke greit å ta avstand fra selv å spekulere i barns alder, men samtidig tillatte myndighetene å gjøre det. Hvis vi, med barnefaglig kompetanse, ikke tillates å spekulere, hvilket belegg har man for å mene at utlendingsforvaltningen er i stand til å gjøre det bedre enn oss, og at deres vurderinger er riktigere enn våre? Barns rettigheter skal ikke være betinget etter bakgrunn, nasjonalitet eller status i Norge. Alle barn som oppholder seg i Norge skal ha sine rettigheter innfridd og må tilbys en barnevennlig og rettferdig behandling. Et barnevern som har i oppgave å beskytte barn må beskytte alle barn, uansett!

Dette er en bønn til alle mine kolleger som jobber med sårbare barn, som ønsker barn det beste. Engasjer dere! Bruk deres kompetanse og viktige stemme. Hvis ikke vi skal stå opp for disse barna, hvem andre skal?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook