<strong>SYKE SOM FØR:</strong> Hvor er de late anno 2009, sier du? Ifølge Statistisk sentralbyrå er sykefraværet i dag omtrent det
samme som i 1970, til tross for et generelt tøffere arbeidsmiljø i dag. På dette bildet representeres den norske arbeidsmauren
ved Freia-ansatte i 1994, i full sving med produksjonen av «Kong Haakon». Foto: Scanpix
SYKE SOM FØR: Hvor er de late anno 2009, sier du? Ifølge Statistisk sentralbyrå er sykefraværet i dag omtrent det samme som i 1970, til tross for et generelt tøffere arbeidsmiljø i dag. På dette bildet representeres den norske arbeidsmauren ved Freia-ansatte i 1994, i full sving med produksjonen av «Kong Haakon». Foto: Scanpix Vis mer

Hvor er de late?

SYKEFRAVÆRET: Nordmenn får på pukkelen av sine egne for å ha slett arbeidsmoral. Men stemmer dette bildet egentlig med virkeligheten?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| Angrepene på sykelønnsordningen er etter hvert blitt ganske voldsomme. Denne ordningen som har hatt stor støtte både i folket og på Stortinget, blir nå karakterisert som en ordning som favoriserer de late, unnasluntrerne, de med lav arbeidsmoral.

Og fordi det må være mange av dem (oss?) har vi fått et høyt sykefravær i Norge, angivelig det høyeste i hele verden.

Til tross for at Statistisk sentralbyrå (SSB) kan fortelle at fraværet nå er omtrent på samme nivå som på 1970-tallet, er det fritt fram for fantasifulle påstander om det norske sykefraværet. SSB kan fortelle at fraværet svinger litt, som oftest motsatt av svingninger i arbeidsløsheten. Dessuten er korttidsfraværet, 1- 3 dager, det som kan settes i sammenheng med akutt sykelighet, konstant på cirka 1,5 prosent.

I stedet for å beklage oss over selve sykelønnsordningen bør vi derfor begrense oss til å snakke om hva sykefraværet koster, for det er ikke fraværet, men utgiftene det medfører som går opp. Det går ikke opp fordi vi er mer syke enn før, men fordi vi er flere, fordi vi har en høyere yrkesdeltakelse enn noe annet land, fordi vi får høyere lønn og fordi vi har verdens beste sykelønnsordning. Derfor kan det være riktig at vi har verdens høyeste utgifter til sykefravær, men vi er også verdens rikeste nasjon og er stolte over å ha en velferdsstat, så hvilket land skulle ha høyere sykefraværsutgifter enn oss?

Min bakgrunn er arbeidsmedisinsk praksis i over 30 år, herunder ti år i Arbeidstilsynet. Jeg har sett endringene som stilles til folk i arbeidslivet i denne perioden. De fleste arbeidstakerne har fått det bedre, men et mindretall har fått det verre. Det kan være noe av forklaringen på at fem prosent av arbeidstakerne står for hele 80 prosent av sykefraværet. Å øke kravene og stramme inn på
rettighetene blir som å piske en trøtt hest. Det er ikke mer å hente.

Å peke på Sverige og andre land blir forvirrende om en ikke ser sykefravær og arbeidsløshet i sammenheng. Om vi reduserer rettighetene til sykepenger får vi økte utgifter til arbeidsløshet og til sosialhjelp i stedet. Syke personer som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de dukker opp i en annen statistikk. Både EU og Nordisk Ministerråd har påpekt at om en tar hensyn til at ulike land har ulike ordninger, viser det seg at sykefraværet er omtrent på lik linje i Vest-Europa.

På denne bakgrunnen er det underlig å lese og høre alle som kan bevitne at arbeidsmoralen i Norge er lav. Alt fra professorer i medisin til småkjendiser og innvandrerpolitikere har fått førstesideoppslag i landet største aviser med personlig synsing om dette. Lederen i Norsk Psykologforening har fått det for seg at legene for ofte sykmelder personer med lettere nervøse lidelser. Hvor har disse sin kunnskap fra? Hvor har tenketanken Civita og Kristin Clemet fått greie på at arbeidsmoralen i fedrelandet er lav? Også politikere på Stortinget uten arbeidslivserfaring har mage til å påstå slikt. At Frp er det eneste partiet på Stortinget (hvis man også ser bort fra SV) som med kraft tar avstand fra hetsen mot syke arbeidstakere må tas som tegn på politisk teft hos populister som for noen år siden beklaget seg over latsabber og snyltere.

IA-avtalen har nå virket noen år. Den har, i likhet med alle tidligere kampanjer for å få ned sykefraværet, hatt liten effekt på størrelsen av fraværet, men den har i alle fall ført til at flere eldre står lenger i arbeid og den prøver å legge til rette for at flere med funksjonshemning skal kunne få arbeid, og bli i arbeid. IA-avtalen har virket samtidig med at rasjonaliseringen i arbeidslivet har fortsatt, og samtidig med store nedskjæringer i offentlig virksomhet. Dette er forhold som bidrar til økt sykefravær, og for dem med dårligst arbeidsmiljø fra før er det riktig å si at arbeidslivet er blitt mer brutalt. Forbedringer i arbeidsmiljøet gjennom innføring av ny teknologi blir oppveid av økte krav til arbeidstempo. De som ikke henger med faller ut, fordi det ikke finnes noen «lettere» jobber lenger. Kravet til effektivitet, også i det offentlige, har ført til at jobber som tidligere kunne passe noen med redusert arbeidsevne, er borte.

Spørsmålet om utgiftene til sykefravær er et politisk spørsmål. Det er et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha. Om politikerne vil redusere utgiftene til sykefravær gjennom innstramminger må de være forberedt på økte utgifter til arbeidsledighet, uføretrygd og sosial stønad. Om en vil ha ned sykefraværet vil det ikke være tilstrekkelig å kutte ned på rettighetene til sykepenger. Erfaringen taler for at det vil ha en kortvarig effekt, men at fraværet etter noen måneder eller et par år vil være tilbake på samme nivå som før.

Så hva kan gjøres? I dag satses det på opptrening av enkeltindivider for å nyttiggjøre seg den såkalte restarbeidsevnen. Noen vil det hjelpe, men opptreningen skjer ofte uten tilstrekkelig hensyn kravene i dagens arbeidsliv. Det er heller ikke nok å lære seg å skrive CV og jobbsøknader så lenge aktuelle jobber ikke finnes.

I tillegg til å prøve å tilpasse personer til et krevende arbeidsliv må man også prøve å tilpasse arbeidslivet slik at det kan ha plass til flere. Det må bli blir rom for de ganske mange av oss som ikke klarer å yte 100 prosent hver dag, de som vi i dag finner blant de sykmeldte og i køen av søkere på jobber som ikke finnes.

For å skape slike jobber må det offentlige opprette dem i egne virksomheter og dessuten gå inn med støtte til private bedrifter slik at det blir attraktivt å skape nye arbeidsplasser for dem dette gjelder. Da vil også noen av de fem prosent som står for 80 prosent av fraværet kunne fortsette i arbeidslivet noen år til. Dette vil være en satsing på forebyggende arbeid som både vil få ned fraværet og utgiftene til det. Den konkrete utformingen må diskuteres, men at det er veien å gå skulle alt det forgjeves arbeidet som er gjort for å redusere sykefraværet i et stadig mer krevende arbeidsliv, være et bevis på.

<strong>KRITISK:</strong> 
I stedet for å beklage oss over selve sykelønnsordningen bør vi derfor begrense oss til å snakke om hva sykefraværet koster, for det er ikke fraværet, men utgiftene det medfører som går opp, skriver overlege Håkon Lasse Leira i dagens kronikk.

Foto: Tom E. Østhuus, Dagbladet.
KRITISK: I stedet for å beklage oss over selve sykelønnsordningen bør vi derfor begrense oss til å snakke om hva sykefraværet koster, for det er ikke fraværet, men utgiftene det medfører som går opp, skriver overlege Håkon Lasse Leira i dagens kronikk. Foto: Tom E. Østhuus, Dagbladet. Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer