ARBEIDERMILJØ: Liv Ullmann under innspillingen av Arne Skouens film «An-Magritt» (1968), basert på Johan Falkbergets «Nattens brød». Foto: NTB SCANPIX
ARBEIDERMILJØ: Liv Ullmann under innspillingen av Arne Skouens film «An-Magritt» (1968), basert på Johan Falkbergets «Nattens brød». Foto: NTB SCANPIXVis mer

Hvor er det blitt av arbeiderklasseheltene i samtidslitteraturen?

Arbeiderklassebøkene, eller fraværet av dem, var tema på Lillehammer i går.

Kommentar

Hvor er det blitt av arbeiderklasseheltene i samtidslitteraturen? Eller for å sitere nøyaktig: «An-Magritt – hvor ble det av deg i alt mylderet?»

Det var tema for en debatt på litteraturfestivalen på Lillehammer i går. Et tema i tida, nå da politiske kommentatorer diskuterer Trump, Brexit og menneskene som har havnet i blindsonen i samfunnsdebatten.

Finnes en slik blindsone i litteraturen også? Er forfatterne opptatt av å skrive seksbindsromaner om hverandres eskapader på skrivekunstakademiene, mens vi lurer på hvorfor gutta på gølvet ikke leser?

Panelet bestod av Morgenbladet-kritiker Bernhard Ellefsen, forfatterne Lotta Elstad og Eldrid Lunden, og ikke minst Jan Kristoffer Dale. Han vant Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen «Arbeidsnever», og holdt også Vesaasforedraget på festivalen senere på dagen.

I foredraget, som Dagbladet trykket en tekstversjon av på tirsdag, fortalte han akkurat hvor mye arbeiderklasselitteraturen har betydd for ham, ikke minst da han begynte å leke med tanken på å skrive selv. Han ble mobbet på skolen, slet faglig, og begynte å jobbe på bryggeri etter videregående. Det var ingen som ga ham grunn til å tro på seg selv. Ikke før han åpnet bøkene til Per Petterson, Annie Proulx, Charles Bukowski, med flere.

- Jeg så at du kan skrive litteratur, selv om du ikke er noe spesielt, sa han under debatten.

Dales rørende foredrag må være grei motivasjon for forfattere som vil skrive rapporter fra klassene under middelklassen. Ifølge Bernhard Ellefsen mangler det heller ikke på slike rapporter i den norske litteraturen.

- Det er ikke noe fortidig fenomen. Jeg tenker at arbeiderne har grei taletid i samtidslitteraturen, sa han.

Jeg tenker at det kommer an på hva du mener med «grei taletid». For Jan Kristoffer Dale er vitterlig «noe spesielt» - som en norsk (eks-)bryggeriarbeider som skriver skjønnlitteratur om erfaringen. I 2014 gjorde Aftenposten-kritiker Anne Merethe Prinos en analyse av roman-året, og et av hovedfunnene var nettopp den overveldende mengden middelklasseromaner. Hvis man så bort fra krimmen, var det ikke én av romanene som kunne kalles arbeiderklasseskildring. Flertallet handlet om akademikere, og over én fjerdedel av samtidsromanene hadde en forfatter i hovedrollen!

Kan det være fordi det ikke finnes noen ordentlig arbeiderklasse verdt å skrive om lenger? Er vi blitt et klasseløst samfunn?

Slike påstander provoserer Lotta Elstad. I 2008 skrev hun en mye omtalt sakprosabok om tida som stuepike på et Thon-hotell. Hun mener mangelen på arbeiderlitteratur henger sammen med fraværet av den samme gruppa i samfunnsdebatten.

- Jeg tror spørsmålet som stilles her kommer av følelsen av at det er noen der ute som ikke helt har blitt hørt, sa hun, og viste til bemanningsbyråene og de lavtlønnede delene av arbeidslivet.

Eldrid Lunden, professor ved forfatterutdanningen i Bø, ble bedt om å spå framtida.

-- Vil studentene skrive om dette? spurte debattleder Vidar Kvalshaug.

- Nei, vet du hva forfatterstudentene skriver om? De skriver om Interrail, for det er det eneste de vet noe om, sa Lunden. Og la til at hun sa det litt på spøk.

Men helt usant er det nok heller ikke.