Jens Stoltenberg. Foto: Jacques Hvistendahl/Dagbladet
Jens Stoltenberg. Foto: Jacques Hvistendahl/DagbladetVis mer

Hvor er du, Jens?

Det er sjelden vi rystes av avsløringer om uverdige og ulovlige arbeidsforhold. Når det først skjer, skulle vi tro Jens Stoltenberg gjorde et rykk, skriver Stein Aabø.

Noen saker krever en politisk pedagog. Som kan fortelle hvorfor avsløringene av forholdene i renholdsbransjen og på Ammerudlunden sykehjem er så alvorlige. En pedagog av Jens Stoltenbergs format. Han er normalt i stand til å se og forklare sammenhenger der vi andre bare ser enkeltsaker. Bare tenk på hans utrettelige innsats for å få oss til å forstå behovet for et nytt pensjonssystem. I ti år har han holdt på med det, med entusiasme og utholdenhet. Til han fikk sitt etterlengtede system på plass.

Like entusiastisk har han vist til den norske modellen når han har reist rundt og forklart hvorfor norsk økonomi er så god. Tilhørere i alle land har forstått at modellen består av noen viktige elementer. Ett av dem er sterke, landsdekkende fagorganisasjoner. De sørger for moderate lønnsoppgjør, økonomisk likeverd, forhindrer sosial dumping, inngår i et trepartssamarbeid med politiske myndigheter og arbeidsgiverorganisasjoner. De bidrar til et lov- og avtaleverk som gir sosial sikkerhet som igjen er den beste forutsetningen for omstilling i trygghet. Tariffavtalene gir folk så gode lønns- og arbeidsbetingelser at bankene tør å låne dem penger slik at de kan kjøpe boliger holde liv i byggenæringen og som sikrer en pensjon de kan leve av etter et langt yrkesliv. Dette utgjør en samfunnsmessig infrastruktur som ikke minst næringslivet drar nytte av. Den norske modellen har gjort det store flertallet av oss til en velfungerende økonomisk middelklasse; vi er skattebetalere, arbeidstakere og forbrukere på en gang. Og av og til velgere.

Alt henger sammen med alt i denne modellen. Hvis smarte bemanningsbyråer tjener penger på å misbruke og utnytte arbeidskraft, undergraves modellen. Folk som arbeider på usikre og dårlige betingelser har mindre muligheter til å tenke langsiktig. De får ikke lån, selv om de trenger det. Og får de det, kan de plutselig befinne seg i en situasjon hvor de ikke kan betjene det. Og har de egentlig råd til å være fagorganisert? Det koster også litt. Og det er ikke alle gitt å forstå betydningen av organisering. Men det gjør tillitsvalgte.

Titusenvis av tillitsvalgte er vaktposter og varslere rundt omkring i norsk arbeidsliv. Blir forholdene for ille, slår de alarm. Lar det seg ordne lokalt, gjør de det. Når det så kommer avsløringer av ansatte som blir utnyttet av bemanningsselskaper i strid med lover og avtaleverk, som sover i bomberom, som jobber 84 timer i uka, uten overtidsbetaling, da må jo det være en lissepasning til en statsminister som i 2005 vant regjeringsmakt på et program mot privatisering og anbudspolitikk.

Riktignok har fungerende parlamentarisk leder Martin Kolberg vært sterk og klar i den offentlige debatt. Det samme har arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, partisekretær Raymond Johansen, LO-leder Roar Flåthen, Ap-veteranen Thorbjørn Berntsen med flere.

Men fortsatt er det hele litt fragmentarisk. Avsløringene har ikke utløst den store feiden mellom de rødgrønne og utfordrerne Siv og Erna. De har klokelig holdt seg i bakgrunnen. Konkurranseutsetting av offentlige tjenester er ikke lenger en god valgkampsak.

Uten avsløringene ville temaet kanskje ha vært det. Vi får ofte inntrykk av at venstresida i norsk politikk forsvarer de ansatte, produsentene av tjenestene, mens høyresida er mer opptatt av brukerne. Sånn sett kunne konkurranseutsetting vært gangbart som politisk agn. Privatdrevne sykehjem kunne fortsatt vært et glansbilde. Men gjennom avsløringene av lovbrudd og uverdige arbeidsforhold ser vi medaljens bakside. Det handler ikke bare om vår syke mor, men like mye om vår datter i hennes første jobb. Det handler om å få en god, trygg jobb eller å leve usikkert og omskiftelig i et utleiemarked. Det handler om å komme inn i et system med utviklingsmuligheter framfor det motsatte.

Den offentlige tjenestesektoren er imidlertid så stor at norske og utenlandske selskaper sikler etter markedsandeler. Det er der den store veksten vil komme i åra framover. Kanskje kan konkurranse bidra noe til økt effektivitet. Men avsløringene har vist at det skjer på de ansattes bekostning.