Yehudi Menuhin var verdensberømt fiolinist, etter hvert også dirigent. Han besøkte Festspillene i Bergen flere ganger. FOTO: Pawel Kopczynski   REUTERS
Yehudi Menuhin var verdensberømt fiolinist, etter hvert også dirigent. Han besøkte Festspillene i Bergen flere ganger. FOTO: Pawel Kopczynski REUTERSVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

«Hvor er fiolinen Deres, herr Menuhin? »

Festspillene i Bergen åpner i disse dager

Kommentar

Det var enklere før. Festivalene var ikke så mange og hadde liten konkurranse. Artistene som opptrådte var ofte store verdensnavn. Når slike guder fra det store utland tok en avstikker innom lille Norge, gjorde det enormt inntrykk på folk. Referansene var også annerledes før, folk var mindre reisevant, det var først og fremst radio og platesamlingen som var basisen i musikkinteresserte menneskers liv.

Festspillene i Bergen åpner for 66. gang denne uken. På 1950-tallet opplevde landet kulturelt trange tider, det eksisterte ingen nasjonalopera og det var knapt bygget et konserthus. Festspillene benyttet kirker og kinoer i stedet og ble en festival som fylte et behov. Styrking av norsk identitet og ambisjoner om kulturell infrastruktur var også av betydning. De store navnene kom også: Berlin-filharmonien med Herbert von Karajan, Cleveland-orkesteret med George Szell og Leningrad-filhamonien med Jevgenij Mravinskij, og mange flere.

Åpningsseremonien fant sted i byens viktigste kulturtempler, Konsertpaleet og senere Grieghallen. Ritualene stod i kø: Dannet framferd og sosial status var sentrale verdier. De som var øverst på rangstigen satt foran, fiffen i midten, mens kommunalt ansatte og tilfeldig forbipasserende satt helt bak. Slik måtte det være når HM Kongen kastet glans over seansen. Nå er denne seremonien flyttet utendørs til Torgalmenningen, et sentralt byrom med god plass. Med ett kan folk flest oppleve talene, Bergen Filharmoniske Orkester og HM Kongens personlige hilsen. Samt synge Bergenssangen av full hals.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette grepet var nødvendig for at Festspillene skal ha interesse og relevans. Siden 1990 har antallet festivaler i Norge blitt mangedoblet, og folk reiser mer enn noensinne – hele året - til verdens kulturmetropoler for opplevelser på høyeste nivå. Da er det ikke så lett for arrangører å lokke med store navn lenger. Den walisiske sangeren Bryn Terfel skal opptre i Bergen, men han gav nettopp konsert i Oslo. Slik er det med mange artister, de er nesten alle steder og kan oppleves en billig flyreise unna.

Utenlandske symfoniorkesterbesøk er det nesten slutt på, slikt koster. Norske orkestre har derimot ofte vært på programmet, i tillegg til Bergens eget orkester har jeg opplevd sterke prestasjoner med Oslo-filharmonien, KORK, Det Norske Kammerorkester, Stavanger Symfoniorkester og Kristiansand Symfoniorkester. Slik sett oppfyller Festspillene et mandat om å fremme norske utøvere.

Bergens byrom er relativt lite og kompakt, noe som gjør festivalen synlig. Tilsvarende er vanskelig i større byer der alt drukner i biltrafikk, store avstander og kaos. Derfor er byer som Salzburg, Avignon, Edinburgh og Bergen bedre egnet enn store metropoler og hovedsteder.

Festspillene har de siste årene delt opp arrangementene i «Forbindelser, fornøyelser og forstyrrelser». Sagt på en annen måte: Bli opplyst, glad og forbannet på en gang. Når publikum på denne måte inviteres til å komme ut av komfortsonen, er dette en av de fremste kvalitetene til festivalen. Møtestedene mellom mennesker – også mellom artister og publikum – er tallrike og velfungerende. Jeg husker en frue fra Fana sa indignert til Yehudi Menuhin da han var på vei til Grieghallen for å dirigere Händels «Messias»: «Jeg kjøpte ikke billett for å høre Dem dirigere. Kan De kanskje vennligst hente fiolinen Deres?» Menuhin smilte og sa: «Neste gang, frue.»

Hector Berlioz sitt banebrytende verk «Requiem» framføres på åpningskonserten, en komposisjon med enorme fysiske dimensjoner. Norges viktigste festival for klassisk musikk åpnes med et smell.