Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

- Hvor er foreldrene?

Det skriver Guro Fostervold Tvedten.

Meninger

Sosiale medier, skolen, idretten, filmen, musikken, reklamen, maten og politikken. Hele samfunnsstrukturen. Det er godt det finnes mange steder å legge skylden. For at barna våre føler seg så tynget ned av den store folkesykdommen i vår tid, press.

Men hvor er vi foreldrene i dette? Hva om vi var villige til å se enda bedre på oss selv og den innvirkningen vi som foreldre har på det kjæreste vi eier og har? Mange rasper litt på overflaten, dykker ned i selvbebreidelsen eller peker mot alle andre og blir værende i offer-rollen. Jeg har selv vært der, tro dere meg. Men hvor mange er villige til å dykke dypt inn bak ribbeina og helt inn i hjertet for å føle ubehaget vi har som mennesker. Når barnet vårt sier eller gjør som det gjør, lever det livet de gjør, på akkurat den måten de gjør. Altså går motsatt vei av det hele nervesystemet vårt forteller oss. At vi ikke agerer og reagerer, flytter vår egen uro over på barnet. Men stopper opp, som en aktiv handling. For å bli kjent med det som egentlig gjør vondt i møte med barnet vårt. Teften av oss selv...

Jeg snakket med en pappa her om dagen. Vi snakket om hvor mange som sliter på skolen, alle elevene som må ut av vanlig klasseundervisning, om uro og bekymring. Så sa han. «Sannheten er at jeg vet jeg legger lista altfor høyt for min egen sønn. Jeg krever for mye. Men så klarer jeg ikke å gjøre noe med det. Det lever sitt eget liv. Inni meg er jeg livredd for at han ikke får de sosiale ferdighetene og den teoretisk grunnkompetansen som han trenger for å overleve i samfunnet, bli akseptert og få ut sitt potensiale. Den redselen sitter så dypt i meg og får meg til å gjøre og si ting som jeg blir helt andpusten av og noen ganger skremt av å tenke på. Ikke hjelper det heller. Vi blir bare utslitte alle sammen, det finnes nesten ikke energi igjen. Og det verste er at jeg risikerer det viktigste av alt, forholdet til sønnen min. Han jeg elsker høyere enn meg selv. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre annerledes.»

Spot on. Jeg gjenkjente smerten umiddelbart og har tenkt på det siden. Også det der med å elske noen så høyt at det gjør vondt. Sånn tror jeg nemlig barna har det også. De elsker foreldrene sine høyere enn noe annet. De er gjennom usynlige tråder koblet på harddisken vår hele tiden og fanger opp absolutt alt det vi holder på med i foreldreskapet og livet forøvrig. Hvis det er sånn, så får de vel med seg det usynlige indre livet vi tror vi IKKE kommuniserer også. Det vi som voksne viser frem dag inn og dag ut, nemlig hvor stort press vi legger på oss selv.

Vi foreldre legger sjelden eller aldri garden ned. I noen sammenheng. Vi viser derimot barna våre det motsatte, at det er utrygt å legge garden ned. For jeg kan i hvert fall si for min egen del. Veldig ofte sitter jeg med en følelse av at hvis jeg ikke passer på, er på vakt, så vil alt gå galt, kollapse, alt vil falle sammen på min vakt. Og jeg er på vakt hele tiden. For det sa jeg vel ja til da jeg valgte å bli mamma? Sånn har det i hvert fall føltes ut for meg i lange perioder av livet som mamma. Det er da det er viktig å ha kloke venner.

En av mine beste venner, Caspar Seip, som noen også kjenner fra podcasten «Guro&Guru», sa til meg en gang jeg var knust over at jeg ikke syns jeg fikk til barneoppdragelsen; «Guro, hvis du dør i dag. Tror du barna dine blir dårlige mennesker?» Det spørsmålet den dagen endret alt for meg. For svaret kom spontant. «Nei, selvsagt blir de gode mennesker, det er de jo allerede.»

Det er sannere og viktigere enn jeg selv skjønte akkurat da. For da er det altså ikke avgjørende at jeg er på vakt 24/7, at jeg aldri tør å legge guarden ned, selv ikke når vi er på besøk og mine to glemmer å takke for maten. At minstemann insisterer på å ha på yndlingsgenseren selv om den ligger i skittentøyskurven med flekker på. Ja. At barna mine trolig ikke hadde overlevd særlig lenge blant barn på stram og synkron rekke i Nord-Korea.

De trenger ikke mitt evige mas og mitt stramme regime for å bli gode mennesker. I hvert fall ikke 24 timer i døgnet. Tvert i mot trenger de min ektefølte tillitt og ikke min ikke så godt kamuflerte mistillit. Tillitt er den ultimate kjærlighetshandling overfor barna sånn som jeg ser det.

Vi er det vi gjør og ikke det vi sier at vi gjør. Det er vi stort sett alle enige om på papiret. Men sannheten strekker seg lenger enn som så. For mye av tiden viser vi barna våre et rått innblikk i at vi selv ikke syns vi er bra nok, at vi selv føler et enormt press i alle retninger. For å passe inn. Hvis vi som mamma og pappa ikke leverer perfekt på alle fronter, passer inn, blir valgt og foretrukket. Privat og på jobb.

Når jeg for eksempel stresser rundt og blir irritert på barna over en bagatell fordi jeg skal bli ferdig med en kake til kioskvakten på håndballcupen, eller jeg ikke hører helt etter fordi jeg bare må sjekke noe viktig på telefonen (Min eldste sønn på 10 år tok meg med buksene nede her om dagen. Mamma, du trenger ikke late som du jobber fra telefonen hele tiden, for jeg vet at du er på Instagram. Som Caspar ville sagt; Au, au, au...).

Slik jeg ser det er presset barna våre føler en nedarvet refleks arvet direkte fra oss foreldre. Og sitter langt dypere i både dem og oss enn vi er villige til å innrømme. Og som det kjennes farlig å dykke ned i. For der gjør det vondt. Det kan jeg skrive under på. Men jeg kan også love at det kan skje vidunderlige ting om man kryper nærmere seg selv og undersøker hva som egentlig skjer der inne, med kjærlighet og omsorg. Jeg ser at det er det beste jeg noensinne har kunnet gi de to guttene mine (selv om jeg fortsatt mislykkes gang på gang, veies det opp av den enorme gleden de gangene jeg lykkes).

Hva finner vi der inne som et vagt minne fra vår egen barndom? Der inne i de skjulte rommene finner vi ganske fort redselen for å ikke høre til, frykten for å bli utstøtt av gruppen, å ikke bli likt og akseptert. Med andre ord akkurat det samme som vi diskuterer opp og ned i mente rundt barna våre. Hvorfor opplever den oppvoksende generasjonen så mye press?

Mitt forslag er at vi begynner å se på oss selv, virkelig går grundig til verks, bak ribbeina, inn i hjertet og starter å føle det vi kommer i kontakt med når vi er der inne. Hvem vet, kanskje vi til og med kan finne en skattkiste gjemt bak grumset og de vanskelige følelsene? Min erfaring er i hvert fall at der finnes det ubrukte ressurser. Som er en enorm gave i foreldrerollen. Mer humor, glede, overskudd. Og ikke minst ro. I møte med det kjæreste vi eier. Det er en fin presang til barnet vårt, livets viktigste. Og som jeg ser det, den beste og mest effektive måten å hjelpe dem av med ryggsekken full av press. Ved å vise dem at vi har tillitt til oss selv. Ved å vise dem tilliten verdig. Og litt etter litt slutte å presse barna våre inn i en boks som er alt, alt for trang å puste i. Boksen som står i skyggen av oss selv...

(Guro Fostervold Tvedten er journalist og står sammen med terapaut Caspar Seip bak podcasten «Guro & Guru»

Hele Norges coronakart