Det er slående at Dagbladets liste over de 25 viktigste sakprosatitlene fra etterkrigens Norge er så å si uten liberale, liberalistiske og konservative bidrag, selv om politiske tekster er tungt representert. Juryen har ikke laget en liste over sine personlige favoritter, men over bøker som gjennom «utbredelse, virkningshistorie eller (min utheving) litterære og intellektuelle kvaliteter har satt sitt preg på vår etterkrigshistorie.» Kjartan Fløgstad stiller i sitt essay om vinneren Georg Johannessen en helt presis diagnose: «Men har noen endret Norge mindre?»

Se hele lista over Norges 25 viktigste sakprosabøker her.

Hvis vi som tankeeksperiment skulle beskrive norsk etterkrigshistorie med utgangspunkt i listen fra Dagbladet, hvordan ville den da sett ut? Sannsynligvis slik som dette: Norge er et lite land som opplevde klassekonflikt og økonomisk uro i 1920- og 1930-åra. Etter krigen landet ørnen blant partiene, og sosialdemokratiet brakte oss inn i en periode med vekst og velstand for alle. Men så ble sosialdemokratene arrogante, glemte sine verdier og ble utfordret av dissidenter fra «venstre», som Ottar Brox, Kjartan Fløgstad, Jens Bjørneboe eller Erik Dammann. Etterkrigstidas viktigste sakprosa omhandler enten den sosialdemokratiske idyll, dissidentenes opprør eller rettighetskamp for nye grupper i velferdsstaten. Med Skjervheims positivismekritikk og oppgjør med den teknokratiske staten som et hederlig unntak.