Hvor er høyrebølgen i sakprosaen?

Hva skyldes det at ingen av bøkene på sakprosalista stiller spørsmål fra høyre, spør Torbjørn Røe Isaksen.

Det er slående at Dagbladets liste over de 25 viktigste sakprosatitlene fra etterkrigens Norge er så å si uten liberale, liberalistiske og konservative bidrag, selv om politiske tekster er tungt representert. Juryen har ikke laget en liste over sine personlige favoritter, men over bøker som gjennom «utbredelse, virkningshistorie eller (min utheving) litterære og intellektuelle kvaliteter har satt sitt preg på vår etterkrigshistorie.» Kjartan Fløgstad stiller i sitt essay om vinneren Georg Johannessen en helt presis diagnose: «Men har noen endret Norge mindre?»

Se hele lista over Norges 25 viktigste sakprosabøker her.

Hvis vi som tankeeksperiment skulle beskrive norsk etterkrigshistorie med utgangspunkt i listen fra Dagbladet, hvordan ville den da sett ut? Sannsynligvis slik som dette: Norge er et lite land som opplevde klassekonflikt og økonomisk uro i 1920- og 1930-åra. Etter krigen landet ørnen blant partiene, og sosialdemokratiet brakte oss inn i en periode med vekst og velstand for alle. Men så ble sosialdemokratene arrogante, glemte sine verdier og ble utfordret av dissidenter fra «venstre», som Ottar Brox, Kjartan Fløgstad, Jens Bjørneboe eller Erik Dammann. Etterkrigstidas viktigste sakprosa omhandler enten den sosialdemokratiske idyll, dissidentenes opprør eller rettighetskamp for nye grupper i velferdsstaten. Med Skjervheims positivismekritikk og oppgjør med den teknokratiske staten som et hederlig unntak.

Dette likner mistenkelig på den «offisielle» historien om Norge. Men norsk etterkrigshistorie handler også om en høyrebølge som skyllet inn over landet fra slutten av 70-tallet, om Arbeiderpartiets frihetsdiskusjon og påfølgende høyrevri, og om Fremskrittspartiet som de siste 20 åra har vokst seg større og større på meningsmålinger og i valg. Skal vi tro juryens vurderinger dukket disse utviklingstrekkene opp fra intet, uten både kulturelt og intellektuelt jordsmonn. Kan det stemme?

Ja, det er faktisk verdt å stille spørsmålet. For det kan hende at det stemmer. Det er åpenbart lite sakprosa som stiller spørsmål fra et konservativt eller liberalt ståsted (og da mener jeg ikke at bøkene behøver å være eksplisitt politiske), eller bryter med sosialdemokratisk makthegemoni eller venstresidens rolle som dissidenter. Men det betyr ikke at den ikke finnes. Dagbladets liste kan kanskje forklare hvorfor store deler av akademia river seg i håret og ikke klarer å forstå Fremskrittspartiets framgang, og den kan illustrere svakheten ved resonnementer som grupperer alt til høyre for Ap i kategorien "nyliberalisme".

Høyrebølgen i dag og på 70-tallet er selvfølgelig kompliserte fenomener, men henter impulser fra to tankesett som både har inspirert hverandre og vært konkurrenter, liberalismen og konservatismen. Den norske liberalismen som ligger til grunn for Fremskrittspartiets store oppslutning er ikke uten røtter, eller unorsk - slik noen i Arbeiderpartiet later til å tro. Den kan spores helt tilbake til Søren Jaabæks bondebevegelse og antiautoritære holdninger på 1800-tallet. Den har et sterkt antiintellektuelt tilsnitt og søker snarere å formulere standpunktene til den «tause majoritet» i stedet for flottenfeiersk akademisk teori.

Da denne bevegelsen søkte ideologiske inspirasjonskilder på slutten av 70-tallet måtte den lete utenfor landets grenser, og fant inspirasjonskilder som Ronald Reagan, Margaret Thatcher og økonomen Milton Friedman. Samtidig fantes det en arv også i Norge, videreført av miljøet rundt Trygve J.B. Hoff og Farmand. Hoffs bok fra 1945, «Fred og framtid - liberokratiets vei», kunne forsvart en plass på Dagbladets liste - om ikke for sin kvalitet, så for sin virkningshistorie. Slik jeg antar Nils Christie har havnet på listen først og fremst som et symbol på den radikale vridningen av skolens pedagogiske innhold på 70-tallet. Forsvart en plass kunne også historikeren Øystein Sørensens «Ideer om frihet» (1986) gjort. Boka, som er en gjennomgang av den klassiske og moderne liberalismens teoritradisjoner, ble lest av en hel generasjon i det som i dag er Norges største parti på enkelte meningsmålinger. Det er merkelig at Dagbladets jury ikke har forsøkt å finne et eneste verk som kan settes i sammenheng med vår tids påståtte «nyliberalisme», et fenomen man ellers synes svært opptatt av.

De konservative strømningene i Norge ble formulert som et tilsvar til både Hoff og Farmand, og Arbeiderpartiets teknokratiske styringstradisjon. Høyrebølgens politiske frontfigurer, det være seg Willoch eller Syse, var tilhengere av en liberal økonomi, men ville samtidig distansere seg fra politikere som Thatcher og tenkere som Friedman. At partiet Høyre forble et moderat, liberal-konservativt parti har mange årsaker, men en av dem finnes i det ideologiske arbeidet som foregikk i konservative akademiske kretser i etterkrigstida. Francis Sejersted ga den norske konservatismen en historisk ballast ved å opponere mot Jens Arup Seips teorier om embetsmannsstaten og i stedet fokusere på den liberale rettsstatens framvekst. Lars Roar Langslet skrev flere bøker om den konservative idétradisjonen og formet utvilsomt både den prinsipielle og praktiske innfallsvinkelen til et parti som spilte en nøkkelrolle i bruddet med den sosialdemokratiske etterkrigstida. Ikke en eneste bok fra denne idétradisjonen er funnet verdig til en plass på listen.

HØYREBØLGE: Norsk etterkrigshistorie handler også om en høyrebølge som skyllet inn over landet fra slutten av 70-tallet, skriver Torbjørn Røe Isaksen. Bildet er fra 1989 og viser statsminister Gro Harlem Brundtland i duell med leder i Høyre, Jan P. Syse, som reiser seg opp og jubler. F.v. Gro Harlem Brundtland, Bjørn Tore Godal, Annelise Høegh og Jan P. Syse. Foto: BJØRN S. DELEBEKK
HØYREBØLGE: Norsk etterkrigshistorie handler også om en høyrebølge som skyllet inn over landet fra slutten av 70-tallet, skriver Torbjørn Røe Isaksen. Bildet er fra 1989 og viser statsminister Gro Harlem Brundtland i duell med leder i Høyre, Jan P. Syse, som reiser seg opp og jubler. F.v. Gro Harlem Brundtland, Bjørn Tore Godal, Annelise Høegh og Jan P. Syse. Foto: BJØRN S. DELEBEKK Vis mer

Det er to ting som er slående med Dagbladets kåring. For det første at juryen har gått så snevert til verks. Ingen bøker om Frp’s liberalisme eller den konservative arven. For det andre at Dagbladets sneverhet ikke bare skyldes juryen selv. Det både var og er en prekær mangel på sakprosa skrevet med utgangspunkt på høyresiden, det være seg liberal eller konservativ. De bidragene som kommer er ofte fagøkonomiske og knapt nok leselige for et akademisk publikum. Dagbladet kan ikke bebreides for at den norske høyresiden ikke holder en borgerlig offentlighet ved like. Både Sverige og Danmark har slike offentligheter, men det fordrer at politiske prinsipper utarbeides som mer enn slagord og at politiske dissidenter som står noen centimeter til høyre beveger seg ut av elfenbenstårnene.

Hvor er høyrebølgen i sakprosaen?