Kommentar:

Hvor er jernet i Erna?

Hvor er det blitt av jernet i Erna? Hennes uberørte ro i Sandberg-saken er ikke uttrykk for styrke, men regjeringens svakhet, skriver John O. Egeland.

Kommentar

En norsk regjeringskrise kommer sjelden som lyn fra klar himmel. Det bare virker slik. Som regel er det stille bygd opp misnøye internt, eller mellom partier som samarbeider. Det gjærer bak fasaden. Først i maktens ytterkanter, før misnøye og uro sprer seg, og trykket stiger. Opposisjonen følger selvsagt nøye med, og venter på en sak som er egnet til å destabilisere eller felle den sittende regjeringen.

Krise og forlis kommer når tre kriterier faller sammen. Den indre forråtnelsen må ha kommet langt nok, det må foreligge en egnet sak som kan utløse mistillit og det må være skapt et reelt styringsalternativ.

Erna Solbergs regjering er på vei inn i et slikt farlig landskap. Etter normale politiske kriterier virker det både uventet og unødvendig. Regjeringen vant valget og Arbeiderpartiet ble plassert i en vedvarende, intern kriseposisjon. Statsministeren er populær, og har vist at borgerlige partier kan styre landet trygt gjennom økonomisk krevende perioder. Regjeringen er påbygd med en Venstre-fløy, og har tatt et skritt nærmere Solbergs visjon om borgerlig samling. Nå mangler det bare at Knut Arild Hareide tar med seg KrF inn i Erna Solbergs romslige favntak.

I stedet er det voksende uro både innenfor regjeringen og i omgivelsene rundt. Et av fellestrekkene er statsministerens evne til å registrere, vurdere og håndtere saker som kan utvikle seg til alvorlige utfordringer eller trusler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det tok f.eks. lang tid før Høyre tok grep om me too-sakene i egne rekker, og fikk på plass et troverdig system for håndtering. Erna Solberg selv var påfallende bakpå. Det samme gjentok seg da striden rundt justisminister Sylvi Listhaug utviklet seg til storm og til slutt truet regjeringens eksistens. Statsministeren kom seint på banen og famlet før en løsning kom på plass. Den var dessuten såpass dramatisk at den utløste knurring innad i deler av Frp.

Vi ser det samme mønsteret i Erna Solbergs behandling av fiskeriminister Per Sandberg og hans reise til Iran. Hun var treg i avtrekket og taktikken var å unnskylde og glatte over på velkjent måte. «Alle kan gjøre feil» og «jeg ville ikke uttrykt meg akkurat på den måten», er blitt begreper som nå forbindes med statsministeren.

Romslighet er en egenskap de fleste i dette landet setter pris på, men også den har sine grenser. En av statsministerens tydeligste oppgaver er å være sjef for sitt eget mannskap og sørge for at det opptrer etter norsk statsskikk. Da er ikke sikkerhet noe som kan behandles med omtrentlighet og mild forståelse.

Innad i regjeringen har Erna Solberg vist meget stor toleranse når det gjelder Frp's behov for egenmarkeringer. Det får hun etter hvert dårlig betalt for. Listhaugs avgang førte til en forsuring blant hennes kjernetropper i Frp. Carl I. Hagen og listhaugianerne kom raskt på banen da regjeringen tidligere i sommer sa seg villig til å ta imot flere flyktninger fra EU. De truet med å ta Frp ut av regjeringen. Også tidligere justisminister Per-Willy Amundsen og innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim kom med liknende advarsler. Det gjør det lettere å forstå hvorfor Erna Solberg holder sin hånd over Per Sandberg. Et opprør mot regjeringen fra den kanten blir ikke lett å håndtere.

Regjeringen har gjort seg mektig upopulære i store deler av Nord-Norge med sin tvangslinje i regionpolitikken. Farligere er likevel Stortingets kommende behandling av Riksrevisjonens rapport om regjeringens innsats når det gjelder landets beredskap.

I denne saken har regjeringen fått knusende kritikk, og er også beskyldt for å dekke over den manglende innsatsen når det gjelder terrorsikring. Her står forholdet til KrF i fare, dvs. partiet som holder H, Frp og V på taburettene. KrFs mann i Stortingets kontrollkomité, Hans Fredrik Grøvan, har uttalt til Klassekampen at det er «svært sannsynlig» at Stortinget vil kritisere regjeringen. Han vil heller ikke utelukke at KrF vil stemme for et mistillitsforslag.

Hvis det skjer vil landets neste statsminister hete Jonas Gahr Støre. Mer sannsynlig er det at KrF finner en vei som gjør at det kan krype til korset. Kanskje til og med ta all sin svakhet og tvil inn i regjeringen. Da må det bygges en politisk bredde og takhøyde som neppe passer Frp særlig godt.

Jern-Erna må gjenfinne kraften i seg selv om hennes politiske prosjekt skal overleve.