Hvor er nachspieltrøkket og nevene i bordplata?

Lillehammer-festivalen begynte tamt, skriver Fredrik Wandrup.

ANSVARLIGE? Fra venstre Maria Tryti Vennerød, Ingar Sletten Kolloen, Hans Olav Lahlum og Vigdis Hjorth. De var enige om det meste.
Foto: Torbjørn Olsen
ANSVARLIGE? Fra venstre Maria Tryti Vennerød, Ingar Sletten Kolloen, Hans Olav Lahlum og Vigdis Hjorth. De var enige om det meste. Foto: Torbjørn OlsenVis mer

LILLEHAMMER-NOTATER: Er det spennende å ha ansvar? Eller pirrende? Farlig? Utfordrende? Årets åpningsforestilling på Maihaugen kretset naturlig nok om årets tema for Norsk Litteraturfestival.

Begrepet ansvar ble for det første drøftet i en monolog Gro Dahle hadde skrevet for Bjørn Sundquist. Som Ingar Sletten Kolloen bemerket, er det vel etter hvert mange som tenker på Gud når de hører Sundquists stemme, han har som kjent figurert som Vårherre på scenen i det siste.

Og Gud avsluttet sine betraktninger slik: «Hvem er det jeg har ansvar for? Jeg vet ikke.»

Men først og fremst ble ansvaret diskutert i en samtale uten manus mellom fire forfattere; Maria Tryti Vennerød, Vigdis Hjorth, Ingar Sletten Kolloen og Hans Olav Lahlum. De var først filmet i en video som var like forvirrende som samtaletemaet under bespisning på Maihaugen. Deretter kom de lys levende inn på scenen, hvor de fikk vin og ble plassert i plysjomgivelser.

Det første Kolloen sa, var at han savnet 1970-tallet. Ikke all den elendige, antatt samfunnstjenlige litteraturen, men diskusjonen. Den savnet vi vel i går også.

Selvsagt sa forfatterne mye fornuftig om ansvar, sannhet, forpliktelse og så videre, både for romanforfattere og biografer, men hvor var temperamentet? De drakk vin, men kanskje ikke nok. Det kunne med fordel ha vært litt mer 70-talls nachspieltrøkk, knuste glass, never i bordplata og gammeldags forfatterforeningskrangel over dialogene. Noen som tok flammende til motmæle. Hylende uenighet. Litt mindre bokbad, og litt mer Harold Pinter eller Lars Norén. Men kanskje innbød temaet i så stor grad til politisk korrekthet at uenighet ikke er mulig.

Debatten ble med jevne mellomrom befriende avbrutt av kvartetten Stillhouse, med en syngende Steinar Raknes på kontrabass, Unni Wilhelmsen på vokal, Paolo Vinaccia på trommer og Andreas Utnem på pumpeorgel. De gir intense versjoner av ukjente låter av kjente sangerlåtskriver. Rootsjazz. Intenst og medrivende. Blant annet en sugende versjon av Bruce Springsteens «I'm On Fire». Det burde kanskje panelet i større grad vært også, i fyr og flamme.

Priser blir også delt ut under åpningen av festivalen. Bodil «Bare Jazz» Niska fikk Eckboes legat fordi hun har tatt ansvar for egen og andres jazz, og kvitterte med «The Lady Is A Tramp». Doblougprisen gikk til Karin Moe og Torgeir Rebolledo Pedersen. Mange vakre ord fulgte vinnerne, men juryen hadde ikke merket seg at begge to er superveteraner fra hine hårde dagers litterære barrikader. Begge to var medlemmer av Stuntpoetene, en av de mest spinnville diktergruppene vi har hatt her til lands. De tok ansvar for at poesien, om den ellers var mye rart, i hvert fall ikke var kjedelig. Lenge leve!