Hvor er retningslinjene?

For nøyaktig et år siden varslet regjeringen Bondevik nye retningslinjer for oljefondet som skulle ha sterkere fokus på miljø og menneskerettigheter. Til tross for gjentakende fokusering spesielt på menneskerettigheter, har regjeringen fortsatt ikke foreslått slike retningslinjer.

Norges Bank har i brev datert 22. april i år frarådet en vektlegging av etiske kriterier fordi forvaltningskostnader og finansiell risiko øker samtidig som avkastning kan svekkes. Ikke overraskende er det heller ikke gjort noen kommentarer til etiske kriterier i de nylig publiserte tapstall for oljefondet. Etter finanskrisen i Asia viser imidlertid flere etiske aksjefond en relativt bedre utvikling enn gjennomsnittsindekser. At dette også kan styrke miljøvern og menneskerettigheter er kanskje irrelevant for Norges Bank, men vi forventer en mer offensiv holdning hos «menneskerettighetsregjeringen». Aksjeinvesteringer etter tradisjonelle finansielle kriterier har den siste tiden gitt store tap. Kanskje etiske retningslinjer kan styrke oljefondets finansielle avkastning? Ihvertfall vil et mer konkret forslag styrke regjeringens troverdighet på spørsmål om miljø og menneskerettigheter.

Finanskrisen i Asia har gitt en påminnelse om hvilke risiko som knyttes til aksjeinvesteringer. Dette til tross har den norske regjering fra 1. januar trappet opp aksjeinvesteringer som en plasseringsform for oljefondet. Utvalgte forvaltere foretar aksjekjøp i ulike næringssektorer og enkelte bedrifter. Om det er tobakk, atomkraft, våpenproduksjon som utnytter mindreårig arbeidskraft, eller skaper betydelig miljøskade, er mindre viktig for Norges Bank. I brev av 22. april til Finansdepartementet konkluderer Norges Bank at «etiske retningslinjer kan øke risikoen i fondet fordi investeringene kan bli mindre diversifisert». Vi argumenterer for at dette ikke nødvendigvis er riktig, og vi vil snarere påstå at dette er skrevet fordi man ikke ønsker en politisk innblanding i tradisjonell finansforvaltning. Spørsmålet er om man skal godta at Norges Bank og den økonomiske maktelite i Finansdepartementet skal få bestemme at en økende del av vår nasjonale formue skal forvaltes uten etiske retningslinjer.

Oljefondet hadde pr. 30. september en markedsverdi på 140,5 milliarder, men statens samlede formue inneholder vesentlig mer enn dette. Det interessante er imidlertid at andre deler av denne formue i økende grad underlegges en politisert forvaltningsstrategi. Regjeringen har nedsatt et eget konsultativt organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet (KOMpakt). Her ønsker regjeringen eksplisitt å drøfte Statoil og Norsk Hydro sine engasjement i områder der det dokumenteres brudd på menneskerettighetene. Men hva med staten selv, og hva med finansinvesteringer? Hvorfor er det bare norske bedriftsetableringer og utenlandske direkte investeringer som skal underlegges etiske retningslinjer?

Det er liten tvil om at oljefondet må forvaltes ut ifra et klart og forutsigbart mandat, men betyr dette at regjeringen ikke ser muligheten for å komme frem til nyanserte forvaltningsprinsipper? Det vi etterlyser er en mer åpen debatt om hvordan man eventuelt kan anvende etiske retningslinjer. Det er nødvendig med en klar rollefordeling mellom oppdragsgiver og forvalter, bl.a. for å etterprøve den faktiske forvaltning. Vi etterlyser imidlertid en diskusjon av hvem som innehar hvilke roller. Oppdragsgiver er etter vårt skjønn det norske folk, ikke Finansdepartementet, som etter valg har gitt stortingsrepresentanter et mandat til å sikre velferden på en best mulig måte. Etterkrigshistorien viser hvordan direkte politisk styring av finans- så vel som realinvesteringer la grunnlaget for et velferdssystem som ble skapt på basis av klare etiske prinsipper. Vi kan konstatere at planøkonomisk tenkning har gått i retning av mer blandingsøkonomiske prinsipper. Planøkonomien ga heller ikke alltid de beste miljømessige resultater, men må vi akseptere at tradisjonelle markedsøkonomiske prinsipper skal overkjøre en nødvendig politisk debatt rundt forvaltningen av en økende del av vår nasjonale formue?

Vi vil ikke godta at Statoil og Norsk Hydro bryter fundamentale menneskerettigheter. Hvorfor skal ikke staten sikre seg mot at tilsvarende skjer på grunn av oljefondet? En sterkere innflytelse gjennom etiske og da spesielt miljørelaterte retningslinjer kan dessuten gi tilsvarende og kanskje bedre finansiell avkastning. Dersom Finansdepartementet eller Norges Bank har klare oppfatninger av at etiske kriterier knyttet til miljø og menneskerettigheter skaper en dårligere finansforvaltning, etterlyser vi klarere dokumentasjon på dette. Faktiske finansielle resultat som enkelte forvaltere har oppnådd når spesielt miljøkriterier integreres i fondsforvaltningen, viser andre tall. Vi får derfor en stadig sterkere motivasjon til å gjenta vår oppfordring overfor «menneskerettighetsregjeringen» om å fremme en debatt om nye retningslinjer for oljefondet.

Med noen hederlige unntak er norsk finansnæring og spesielt norske banker lite opptatt av miljøvern. Hvorfor skulle de være det? Bank og forsikring forurenser ikke. Imidlertid gir bankene kreditter til forsikrede bedrifter som likevel forurenser. Erfaringer fra utlandet gir klare indikasjoner på at kredittinstitusjoner kan utøve en betydelig innflytelse på låntakernes miljøbevissthet. Selv bedrifter som i utgangspunktet ikke gjør annet enn å følge de pålegg Forurensningstilsynet fastsetter, viser økende interesse for miljøvern dersom kredittgiver kobler lånepolitikken til kundens miljøledelse. Således skapes motiv hos enkeltbedrifter til å søke miljøforbedrende tiltak, nettopp fordi dette bedrer kundeforholdet til långiver. Tall viser at de kunder som svarer på denne utfordring, ikke bare blir mer miljøvennlige, det legges også grunnlag for økt lønnsomhet. Samtidig får banken en mer betalingsdyktig kunde. Finansinstitusjoner har således mulighet til å utøve betydelig innflytelse over adferden til sine kunder.

Det er kanskje vanskelig å tenke seg at de som forvalter petroleumsfondet skulle gjennomføre tilsvarende vurderinger. Koblingene er mindre direkte. Dessuten kan forvaltningskostnadene bli så høye at det ikke vil være regningssvarende. Spørsmålet vårt er imidlertid: regningssvarende i forhold til hva? Det er mulig at det ikke vil være regningssvarende i henhold til tradisjonelle og kortsiktige finansielle kriterier. Det er mulig at slike retningslinjer vil skape en uheldig markedspåvirkning, men i utgangspunktet kan dette motvirkes ved at man erstatter etisk forkastelige virksomheter med nye akseptable investeringsobjekt. Antall investeringsobjekt er således opprettholdt, og man kan unngå Norges Banks bekymringer knyttet til finansiell risiko. Nå viser de finansielle resultat fra tredje kvartal at oljefondet selv uten etiske retningslinjer må forholde seg til betydelig finansiell risiko. Til tross for en tilførsel på 10 milliarder kroner den 30. september økte bare markedsverdien med 4,7 milliarder fra andre til tredje kvartal i år. Tapstallene skyldes en sterk kursnedgang i de internasjonale aksjemarkedene i august og september. Spørsmålet vi stiller oss er om dette er spesielt regningssvarende. Men kanskje viktigere er spørsmålet om dette er regningssvarende i forhold til de som skal nyte godt av vår nasjonale formue. Skal vi ta regjeringen på alvor, forvaltes oljefondet for å sikre velferd for våre egne barn og barnebarn eller andre vi ønsker skal ta del i våre fremtidige velferdsgoder. Inspirert av regjeringens egne etiske forpliktelser, argumenterer vi for at oljefondet burde forvaltes på en slik måte at man forsøker å unngå at staten bryter fundamentale miljø- eller menneskerettigheter for å skape disse velferdsgodene.