«FOR IVRIG»: Kronikkforfatteren mener innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug går veldig mye lenger enn hva asylforliket, norsk lov og egne forskrifter åpner for. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
«FOR IVRIG»: Kronikkforfatteren mener innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug går veldig mye lenger enn hva asylforliket, norsk lov og egne forskrifter åpner for. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Oktoberbarna

Hvor er rettssikkerheten blitt av?

Selv etter tirsdagens vedtak om en midlertidig stopp i returene for de såkalte «oktoberbarna» er det et behov for å se på norsk utlendingsforvaltnings saksbehandling i asylsøknader.

Meninger

Min påstand er at den politikken som i praksis føres av Sylvi Listhaug gjennom UDI og UNE går veldig mye lenger enn hva asylforliket, norsk lov og egne forskrifter åpner for.

Psykisk utviklingshemmede Ati, som ble tvangsreturnert til Afghanistan, og som forsvant etter returen til Kabul, har jo nå dukket opp igjen som internflyktning i Kandahar etter at den av UNE vedtatte påståtte trygge returen til familien i Kunduz viste seg å være basert på uriktige opplysninger.

Svein Mork Dahl
Svein Mork Dahl Vis mer

Blant andre eksempler har vi sett at UDI ikke besvarer henvendelser fra barnevernet i saker der de undersøker bekymringsmeldinger sendt fra asylmottak på enslig mindreårige asylsøkere. Det foreligger også to rettskraftige dommer fra norske rettssaler som fastslår at staten bryter folkeretten når de blant annet fengsler barn og familier på Trandum. Hvor er rettssikkerheten blitt av, og vet egentlig forlikspartnerne hvordan asylforliket blir forvaltet?

I saken med Ati kan det ikke være tvil om at det foreligger et klart brudd på regjeringens egen forskrift om rett til helsehjelp for utlendinger med lovlig opphold i Norge.

Staten har det overordnede ansvaret for at befolkningen gis nødvendig spesialisthelsetjenester. Kommunen har ansvaret for at de som oppholder seg i kommunen får helsehjelp. Asylsøkere har fulle rettigheter til helsehjelp fra kommunen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

UDI har ansvar for at kommunen får melding om asylsøkere som oppholder seg i kommunen, slik at kommunen kan sørge for helsetjenestene de har krav på.

Veileder for helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente fastslår at personer med særskilte behov bør identifiseres og følges opp så tidlig som mulig etter ankomst til landet. Dette ble gjort, og en utredning ble igangsatt for å kartlegge søkerens funksjonsevne. Det ble videre søkt plass på et tilrettelagt mottak, nettopp for å sikre at Ati fikk den nødvendige oppfølgingen for å sikre at nødvendige undersøkelser og helsehjelp ble gitt.

Problemet oppsto fordi UDI/UNE har lagt alderstesten til grunn for Atis funksjonsnivå, og ikke den påbegynte utredningen fra Sørlandet Sykehus som viste et funksjonsnivå rundt åtte-ni år. I det alderstesten viste at det var en sannsynlighet for at han var over 18 år, og han derfor mistet vergen, var det Atis eget ansvar å sørge for at utredningen ble fulgt opp av sykehuset, når det forsterkede mottaket på Hobøl ikke fulgte opp utredningen som avtalt.

Vedtaket i UNE sier jo klart at de har etterspurt utredningen, men ingen har fulgt den opp.

Forventningen var altså at en psykisk utviklingshemmet asylsøker med et funksjonsnivå på åtte-ni år selv skulle følge dette opp, og selv sikre at hans rettigheter ble ivaretatt. Ati kan verken lese eller skrive, han snakker ikke språket og har begrenset forståelse av hva som skjer rundt ham, men skal altså selv sørge for å sikre at han får nødvendig helsehjelp.

I stedet for å sørge for at han fikk den påbegynte utredningen om funksjonsevne ble han gitt Remeron, Cipralex og Melatonin på mottaket. Man var altså fullstendig klar over at det gjaldt en sårbar tenåring, men man valgte å overse den påbegynte helseutredning og gi ham lykkepiller og sovemedisin – selv om de var klar over at de foreløpige undersøkelsene tilsa at det gjaldt en psykisk utviklingshemming, ikke en psykisk lidelse.

Dette viser helt klart at lovverket og forvaltningen ikke klarer å følge opp ekstra sårbare barn og unge, at systemet ikke er laget for å avdekke sårbare mindreårige med spesielle behov til tross for at «sårbarhet og spesielle behov er viktige elementer i utlendingsmyndighetenes vurdering av asylsaker. Avdekking av sårbarhet kan bidra til å bekrefte opplyst tidligere forfølgelse, bidra til å underbygge opplyst fare for framtidig forfølgelse, og det kan være vesentlig i vurderingen av om det bør gis opphold av sterke menneskelige hensyn.»

Det samme viser den gang setteminister Per Sandbergs svar i Stortingets spørretime tidligere i år. Han snakket om psykiske lidelser som grunnlag for asyl. Ati er ikke psykisk syk, han er sannsynligvis psykisk utviklingshemmet. Ministeren har ikke skjønt forskjellen.

Mennesker med psykisk utviklingshemming vil ha krav på vern mot å bli returnert på grunn av stor fare for umenneskelig behandling/overgrep/nedverdigende behandling i opphavslandet. For denne gruppen mennesker vil det derfor være urimelig å henvise til beskyttelse i eget hjemland. Dette må det tas hensyn til ved ankomst av asylsøkere der det er mulig at personen har en psykisk utviklingshemning.

UNE brøt også lovverket da de sendte meg taushetsbelagte opplysninger i saken selv om det ikke forelå noen gyldig fullmakt.

Dette fordi PU ikke forela fullmaktene til signatur for Ati på Trandum. Noe de er pliktige til. At både UNE og jeg trodde fullmaktene forelå er ingen unnskyldning. Atis rettigheter ble brutt av UNE også her.

Uansett utfall av Atis sak er dette et hull i lovverket som må lukkes, og det må være i alles interesse at svakheter i lovverket blir avdekket og utbedret.

Erna Solberg sier hun kutter i rettshjelpsordningene fordi regjeringen har styrket vergemålsordningen. Det hun da i praksis gjør er å bringe rettshjelpsordningene inn under statlig kontroll, da vergens mandat er kontrollert av fylkesmennene, og vergene veldig sjelden er jurister.

Når det avdekkes svakheter i forvaltningens saksbehandling løses ikke disse med å svekke rettssikkerheten til de svakeste gruppene, og å frata disse gruppene mulighetene til en rettslig prøving av sakene sine. Når rettshjelperne får endret vedtakene i 40 prosent av sakene som fremmes for retten, og det i løpet av 2016 er to rettskraftige dommer fra norske domstoler som fastslår at staten bryter folkeretten burde man styrke rettshjelpstiltakene, ikke svekke dem.

Innvandringsministeren har hatt god tid til å rette opp i disse svakhetene, men på meg virker det om man lar «innvandringspolitiske hensyn» trumfe enkeltindividets rettssikkerhet og norsk lov.

Regjeringens behandling av denne og liknende saker, og spesielt Ap’s motstand mot å ettergå forvaltningen, og deres blinde tiltro til regjeringens vurderinger, har medført at jeg ikke lenger vil være verge for enslige mindreårige.

Jeg anså dette som en varslingssak, og regnet med at forvaltningen ville ta tak i saken ut av egeninteresse når det ble klart at man her har brutt forskriftene, og en svakhet i saksbehandlingsrutinene blir avdekket. Dette har ikke skjedd, men nå har man fått en ny sjanse.

Det som likevel gjør meg mest opprørt er at dette var en sak som vi ble oppmerksom på fordi vi tilfeldig ble varslet om at Ati var arrestert på mottaket, og plassert på Trandum for tvangsretur.

Menneskers rettssikkerhet skal ikke være avhengig av tilfeldigheter i Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook