Filmanmeldelse: «Utvandrerne»

Hvor er romantikken?

Alt som udødeliggjorde originalen, den romantiske kjærlighetshistorien, den usentimentale brutaliteten, er blitt til skygger i denne nærsynte nytolkningen.

SE TRAILER: 800 000 nordmenn utvandret til Amerika på 1800-tallet. «Utvandrerne» følger Kristina, Karl Oskar og deres små barn på den utfordrende reisen. Video: SF Studios Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Etter å ha sett «Utvandrarna» fra 1971, ringte Stanley Kubrick til regissør Jan Troell. Kubrick var begeistret, og introduserte seg med fullt navn. Hallo? ... Røret ble lagt på. Troell trodde det var en spøk. De to skal ha snakket sammen siden, og Kubrick hentet inspirasjon fra det svenske natureposet til sitt mesterverk «Barry Lyndon». I 1972 ble «Utvandrarna», og film nummer to, «Nybyggarna» nominert til Oscar.

«Utvandrerne»

Drama

Regi: Erik Poppe
Skuespillere: Lisa Carlehed, Gustaf Skarsgård, Tove Lo, Sofia Helin
Premieredato: 2. september 2022
Aldersgrense: 12 år

«- Skorter på emosjonell innlevelse.»
Se alle anmeldelser

Femti år seinere er publikum introdusert for en ny «Utvandrerne» av norske Erik Poppe. Han har gjort et dristig valg av flere grunner; den originale filmen er et storverk med et udødelig stjernegalleri (Liv Ullmann, Max von Sydow) og det litterære forelegget ble tolket av en regissør som gjorde kjemperesearch. Troell var var for historiske detaljer. Det var strengt nødvendig når han skulle filmatisere firebindsverket av den svært kresne svenske forfatteren Vilhelm Moberg. Moberg dukket ikke engang opp på den originale premieren, og han ville iallfall ikke ha dukket opp i dag.

Filmer får ofte kritikk for hva en filmkritiker mener den skulle ha vært. Selv med det i mente, kan man ikke fri seg fra å veie denne nytolkningen opp mot originalen. Det er fordi vi vet hvor mye som går tapt på den poppeske overfarten: Alt som udødeliggjorde originalen, den romantiske kjærlighetshistorien, den usentimentale brutaliteten, er blitt til skygger i denne nærsynte nytolkningen.

Krysser Atlanteren

Kristina (Lisa Carlehed) og Karl Oskar (Gustaf Skarsgård) er ekteparet som går om bord på en lusbefengt båt i 1849. På flukt fra sult, uår, barnedød og religiøs fordømmelse reiser de fra Sveriges Småland til Minnesota.

Ferden er sett fra Kristinas øyne. Den feministiske vrien er ny og interessant. Utvandring har oftest handlet om menn som har våget. Ideen er bedre enn krampaktig å bruke paret som redskap for å aktualisere dagens flyktningkrise (som rulletekstene gjør et poeng av).

Erik Poppe har tatt seg store friheter med materialet. Han skal ha for motet, men jeg savner viktige hovedpersoner. Broren Robert og kameraten Arvid er barbert bort fra fortellingen. Frikirkelige Danjel glimrer med sitt fravær – pastoren som ville komme seg vekk fra prestegjeldet som skor seg på brennevinssalg. Gledespiken er heldigvis bevart, spilt av den beste skuespilleren her: Popstjerna Tove Lo. Hun er en vitaminsprøyte med humor og vitalitet når filmen blir underlig alvorlig.

Vel framme i Amerika, bygger småfolket seg et nytt hjem på ny jord. Men lengter Kristina hjem til Sverige? I Liv Ullmanns tolkning er hun skjør, emosjonell, grepet av hjemlengsel. Lisa Carlehed spiller en kvinne som stoisk trosser livets prøvelser. Selvfølgelig savner man stjerner som Ullmann og Max von Sydow – særlig når det nå skorter på den emosjonelle innlevelsen som gjorde at halve Norges befolkning var klistret til tv-skjermene på 70-tallet.

Innsnevring av universet

«Utvandrarna» er opplagt et materiale som bør redigeres med ydmykhet. Firebindsverket om de svenske følget som utvandret i 1849 er en svensk litterær nasjonalskatt. Det kan ikke bli komprimert til to og en halv time, fra de originale seks timer fordelt på to timer, uten å miste noen av motivasjonene for reisen.

Med håndholdt kamera of nærlinse, vil Poppes tolkning komme tettere inn på paret, som et «Scener fra et ekteskap». Det slår meg at å zoome inn på Kristina og Karl Oskar blir omtrent som «bare» å følge Frodo og Sam på ferden i «Ringenes herre». Verre blir det når kjærligheten mellom Kristina og Karl Oskar ikke slår gnister – det er jo den som skal lose oss gjennom klaustrofobiske skipsturer og brutale indianertokter. Ikke overlevelsesinstinktet.

Uvanlig vakre bilder finnes også i Poppes versjon – av prærien, togreiser og overfart – men denne «oppdateringen» er og blir en nærsynt film om barnefødsler og religiøse anfektelser som rammer et lite anlagt romantisk par. Den tilfører ikke historien stort mer enn å hylle femti års jubileet.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer