FILM: Tretti minutter ut i «Fast X» triller en enorm, brennende mine nedover Spansketrappen, med kurs for Vatikanet. Én mann kan hindre det hellige Pavesetet i å forgå i røyk og eksplosjoner. Det vil si: En mann og bilen hans. Sekvensen er fet. Og dessverre en liflig oase i en nokså tørr ørken.
«Fast X»
Action
«Formel-action uten den nødvendige sjarmen»
«Fast» -serien har vist seg som en sunn, publikumsvennlig – og av og til kritikerrost – motvekt til de siste åras superheltdominans. Filmene er sentrert rundt jordnære kvaliteter som skyting, nevekamp, eksplosjoner, kupp og råkjøring, vi spares for tidsreiser, intergalaktiske tvekamper og multivers.
Ok, det forrige kapitlet ga oss en ørliten romreise, heldigvis foretatt av seriens mest menneskelige rollefigurer. For selv om førstefilmens beskjedne biltyverier gradvis har nådd internasjonale, forsvarspolitiske proporsjoner, er tyngdekraft og påfølgende bakkekontakt en del av seriens etos. Og patosfulle taler om ære, fellesskap og familier, samt forseggjort musikkvideostil med tusenvis av lettkledde fotomodelltyper.
Uten rytme
På sitt beste er «Fast»-filmene så suggererende at man får fot i kinosalen, og serien har med list og lempe maktet å manøvrere seg over to truende fallgruber: 1. Å bli for sentimental. 2. Å bli for mekanisk.
Den første halvtimen av tiendekapitlet er dessverre begge deler: Sjefstyv Dom Torrettos (Vin Diesel) søte sønn har åpenbart vekket blautingen i ham, talene hans er vasnere enn noensinne. Samtidig får vi innblikk i motivene til skurken Dante Reyes (Jason Momoa). Faren hans ble drept i femtefilmen - muligens seriens beste - og nå vil han skape lidelse.
Et gigantisk tankekors for Marvel
Det tar altså litt tid før det smeller og etter den eksplosive biljakten gjennom Romas turistattraksjoner, mister filmen atter rytmen – selv ikke opptredener fra oscarvinnerne Rita Moreno (attpåtil i filmens mest oppsiktsvekkende kostyme), Helen Mirren og Charlize Theron klarer å skjenke filmen sårt tiltrengt menneskelighet.
Det virker som det skal ligge en slags humor i overspillet til Jason Momoa, men forsøket resulterer dessverre i en skurk det er umulig å få grep på, en særdeles ussel utgave av Joker-gestaltningen til Jack Nicholson i «Batman» (1989).
Magert
Budsjettet er høyere enn tidligere filmer uten at det egentlig er merkbart. Det var helt klart en tabbe av manusforfatter og «Fast»-bakmann Justin Lin å overlate regien til franske Louis Leterrier, en filmskaper som er humørløs selv når han lager komedie.
I «Fast X» skriker den festlige distansen og humoren med sitt fravær, den uinspirerte tonen får dyre spenningssekvenser til å fortone seg som transportetapper. Hvor er fetheten fra de tidligere filmene? Her og der, men man må nærmest lete etter den.
Lidenskapelig
Snerten, «Fast»-seriens viktigste aktiva er nesten borte. Igjen står et halvstødig, løst festet reisverk av sentimentalitet, formel-action og taler om ære og familie. «Fast X» er fortsatt friskere enn den jevne superheltfilm, men det må være lov å be til bilgudene om at det bebudede nestekapitlet fortelles med mer humor og innlevelse.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
