HVOR BOR DE? Personlig vil jeg gjerne vite hvor de fargesprakende Moods of Norway-entuisiastene fra Stryn, eller Lillehamringene som fremdeles har frivilligdrakten fra OL94 og savner oppmerksomheten og det å være verdens beste en eneste gang, typisk bosetter seg, skriver artikkelforfatteren. Her er gründerne Peder Børresen og Simen Staalnacke.
Foto: Agnete Brun / Dagbladet
HVOR BOR DE? Personlig vil jeg gjerne vite hvor de fargesprakende Moods of Norway-entuisiastene fra Stryn, eller Lillehamringene som fremdeles har frivilligdrakten fra OL94 og savner oppmerksomheten og det å være verdens beste en eneste gang, typisk bosetter seg, skriver artikkelforfatteren. Her er gründerne Peder Børresen og Simen Staalnacke. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Hvor er trønderclusteret i Oslo?

Jeg savner et kart.

Debattinnlegg

For et par uker siden publiserte en av landets største nettaviser et par artikler med kart fra SSB som tydelig viste hvor de ikke-vestlige innbyggerne var bosatt. Fint nok det, takker og bukker, men hvor blir det av kartet over hvor i byen de ulike landsdelene og regionene typisk samler seg? Hvor er trønderclusteret, for eksempel? 

For oss som er på leilighetsjakt er det viktig å være bevisst på hva slags dialekter man vil og ikke vil ha som bakgrunnsstøy i sitt nærmiljø. 

Vurderer du å bosette deg i nærheten av et grøntområde, skal du ha i bakhodet at de høylytte nordlendingene gjerne valfarter hit i det øyeblikket den første halvtinte hundbæsjen titter frem fra snøen.

Disse naturens barn, gjerne unnfanget samtidig som foreldrene en gang før videregående myste opp på postkorthoren aurora borealis, har nemlig et annet forhold til vær, vind og tilhørende kroppstemperatur enn det vi andre har.

«Det e ikkje kaldt før beinan e blå!» kaukes det, mens de ler høyt og rungende langt nede i nordlendingmagen. Parkstemningen er forbausende god, med tanke på at vi er i starten av mars, og de lyseblå halvliterboksene jekkes raskere enn isbjørnmammas humør sprekker når du leker med tvillingparet Miff og Muff uten å ha skutt henne på forhånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden vi andre holder oss inne på denne tiden av året, begrenser forhåndsreglene seg til å sjekke kvaliteteten på vinduer når du er på visning. Det er greit å kunne stenge nordlendingslydene ute. Eller kanskje ikke? Hvis du er av den åpne og interesserte typen, har du nå muligheten til å sette vinduet på gløtt og la deg berike. På det groveste.

Basert på egne erfaringer anslår jeg at du med litt innsats kan plukke opp en tretti forskjellige måter å omtale det kvinnelige kjønnsorganet på før sommeren kommer og nordlendingene passerer Nordlandsporten for å drikke mors hjemmebrente fristelser og døgne i midnattssolen.

En annen viktig faktor når der skal kjøpes bopel er hvilke fasiliteter som finnes i området. Hvor ligger nærmeste dagligvare, døgnåpne kiosk eller kaffebar? Men har du tenkt på hvem du vil stå i kø med på denne kaffebaren for å rive med deg en grisedyr dagens før du galopperer til trikken en altfor tidlig morgen i september?

Som B-menneske med karaktertrekk boarderline totalpsykopat frem til klokken ti, er det spesielt én lyslugget og blåøyd gjeng som virkelig får det til å koke i meg. Sørlendingene. Så snille, glade, koselige og sukkersøte er de, at du som blir eksponert for dette intetsigende men akk så joviale vesenet, muligens har utviklet en greit lei diabetes innen lunsj.

Men, det er jo ikke deres feil, må vi huske. Vi hadde vel alle levd inni en rosa boble av hygge og glede dersom vi hadde vokst opp i et miljø preget av avgasser fra Dyreparken. Denne animalske flatulensen som med tiden har vist seg å aldri helt slippe taket, selv når sørlendingen flytter fra kilden og til hovedstaden. Vi må nok finne det i vårt storsinn, å være litt runde i kantene, når vi møter en sørlending. De er tross alt kronisk høye på Juliuspromp og Jesus.  

Det visuelle er for mange boligkjøpere noe som blir lagt vekk på. For noen kan det være mer enn viktig å bo i samme bydel som stilmessige kopier av seg selv, evt bo i samme bydel som de du har kopiert. For deg som ikke helt forstår hva jeg mener med dette, anbefales en lørdagspromenade på Majorstuen eller en utflukt til arbeiderbydelen Torshov.

Uniformene som er typiske for bydelene er veldig forskjellige, men tettheten av den. Vel, den er omtrent den samme. Altfor høy. (Ååå løø.)

Personlig vil jeg gjerne vite hvor de fargesprakende Moods of Norway-entuisiastene fra Stryn, eller Lillehamringene som fremdeles har frivilligdrakten fra OL94 og savner oppmerksomheten og det å være verdens beste en eneste gang, typisk bosetter seg.

Legg til en grei dose østfoldinger som bare måtte bli her fordi ræggerbilene deres ikke tålte turen tilbake, og du kan få oppleve en spennende reise i tiden. På et Oslofortau nær deg. Hver eneste dag. Fra 1950 til tidlig 2000. Helt forbannet gratis.

Å forvalte statistikk og produsere brukervennlige og samfunnsnyttige kart basert på, er ikke alltid en enkel oppgave. Og vi kommer nå til selve nøtten i en SSB-ansatts hverdag.

Det er en gruppe mennesker man sjelden orker å nevne med ord. De skremmer vannet av nye bekjentskaper på fest, de endrer personlighet når mor eller far fra annen landsdel slår på tråden, de har geografiske kunnskaper som ikke hører hjemme noe sted, og de drar inn ord og uttrykk som absolutt ikke hører hjemme noe sted. Altså på stedet de er, akkurat da.

Jeg snakker selvfølgelig om dialektbastardene, de som er en kominbasjon av, ofte, to motpoler. De som i sosialt lag liker å påberope seg å være bilanguale, men som i realiteten er en uforståelig, til tider komisk røre av to språk, dialekter og kulturer. Disse menneskene som får andre til å tro at de har pådratt seg sinnssykdom.

Du, som boligkjøper vil du aldri finne ut at du kan bli potensiell nabo med en sånn en før det er for sent. Helt til du en kveld overhører en telefonsamtale med bestemor i trappeoppgangen på helt annen dialekt. Du bor nå i samme oppgang som en språkschizofren. Jeg kondolerer. SSB fant oss aldri.

Så sitter jeg der da, på gudsforlatte Tyinkrysset. Venter på at bussen skal ta meg til Sogn, og videre til Sunnfjord og det ene hjemmet mitt utenfor Førde, der hjorten helt normalt henger rundt i hagen vår.

Tyggende på et frøhorn med ost, skinke og plantemargarin, midt i mellom øst og vest. Litt usikker på hvilken dialekt jeg skal velge når jeg går for en vanlig traktekaffe med melk og bestilling og betaling skal gjennomføres. Fremdeles skuffet over å ikke eksistere på Oslokartet.

Hadde det vært plass, hadde jeg kanskje fått kartskraveringen påført akkurat her, og ikke i Oslo. Min farge hadde nok vært koksgrå, tenker jeg mens jeg tar en slurk av en frekk, arrogant men akk så deilig pærebrus signert romsdaling Oskar Sylte.

Det meste innen mat og skuffelser kan nemlig skylles ned med den.                                                                                                         

Lik Dagbladet Meninger på Facebook