Hvor finske er finske forfattere?

Det er av sine egne man skal ha klisjeene.

BOK: «I Finland er alt personlig, derfor er det så mye ensomhet i landet,» sier hovedpersonen i Kari Hotakainens nye roman «Isakskatedralen» til sin egen sønn. En romanperson kan ytre seg om et nasjonalt lynne, men i hvilken grad kan man bedømme litteratur ut fra nasjonale kjennetegn?Nordmenn flest har et syn på Finland som, overflatisk sett, virker klisjémessig og ekstremisert. Finnene er innelukkede, drikker mye og kan bli voldsomme, er vanskelige å komme innpå, har en mutt og ram replikk, de liker tango og sauna.

Fyllesjuke

En kikk på norsk samtidslitteratur viser at en original og vrangtenkende lyriker som Øyvind Berg bekrefter dette synet med diktet: «Vi er fyllesjuke finner», Kjartan Fløgstad har gitt oss skikkelsene Heroinen og Kokainen, mens Erlend Loe markerer vårt store kjennskap til naboene i «Fakta om Finland», med følgende spørsmål: «Er det venstrekjøring der borte?» I mange år har finsk fjernsynsteater vært en størrelse i det norske språket som skal betegne noe skjebnetungt og dystert; men hvor mange har egentlig sett et finsk fjernsynsteater? Slik er det med dem; de er skandinaver som oss, men likevel utaskjærs fra som fremmedspråklige polakker.

Jordfast

Kari Hotakainen og Arto Paasilina er etablerte finske forfattere. Hotakainen fikk Nordisk Råds Pris i 2004 med romanen «På hjemmefronten». Arto Paasilinna er oversatt til over tjue språk, og er mest kjent i Norge med «Harens år». Hvis man tar et sveip over romanene deres med tanke på finske klisjeer, får man bekreftet at finske forfattere bekrefter slike forestillinger: Hotakainens forteller er en gammel mann som har havnet på sykehus med hukommelsestap. Han setter i gang en motvillig gransking av sitt eget liv. Han er en jordfast, egen og uforsonlig fyr med lite høyde for andres syn på verden. Det forsonlige er at humoren finnes, hamret til med jernironi. Prosjektet med å gjenfinne livsløpet ender i St. Petersburg. Der bor sønnen som gamlingen har forstøtt, siden han har blitt troende kristen. Konflikten holdes i live via mangel på åpenhet og vilje til anerkjennelse.

Aper etter dyr

I «Den ulende mølleren» møter vi det vitale og barnslige naturmennesket Gunnar Huttunen som får et bygdesamfunn mot seg, fordi han bryter med samfunnets kontrakter om korrekt oppførsel. Huttunens uberegnelige eskapader, som er ville og rørende, injiserer en skrekk for tap av all sedvane og trygge rammer hos folket i bygda. Han aper etter dyr med stor innlevelse, og reagerer med voldsomheter når andre går ham imot på urimelig vis, står ute i skogen om nettene når livet blir vanskelig og uler som en ulv. Han er dessuten svær og sterk. Men han er en rettferdig og ærlig mann, og det gjør ikke saken noe bedre. En klisjé oppfattes ofte negativt; har man begått en klisjé repeterer man et velkjent og utterpet bilde. Men klisjeer er et nødvendig virkemiddel i skriftlig fortellerkunst, som forfattere bør forholde seg bevisst til. Spørsmålet blir hvordan man bruker og utvikler dem.

Mannstypen

I «Isakskatedralen» og «Den ulende mølleren» finnes det flere velbrukte uttrykk av sorten: den gamle stribukken, den utøylede urkraften som ikke vil la seg temme, det konforme og ufølsomme småsamfunnet. Det finnes flere, men den største klisjeen er likevel ensomheten. Hotakainens gamle mann er i kraft av sin begredelige fysiske tilstand ikke lenger i stand til å håndtere virkeligheten, eller se seg selv med et realistisk blikk. Et poeng er at Hotakainen selvbevisst utforsker denne finske, innelukkede mannstypen, og kommenterer den. En grunn til at romanen ikke faller ned i det banalt tungsindige, er at fortelleren nekter å gi opp sin versjon av virkeligheten, selv om kampen for verdighet når evnene svikter, blir nytteløs. Jeg liker også å følge mannens vandring i grenselandet mellom russisk og finsk tilhørighet. Dessuten har vi replikker som: «Når alt er over, tar de velvoksne sykepleierne oss og rister oss til beinstøv på golvet.»

Går i mål

Paasilinna er en humanistisk sosialist som vil fortelle oss noe grunnleggende om menneskenes vilkår som sosiale vesener, ikke ulikt Vesaas i «Kimen». Huttunen vandrer etter hvert ut i skogen, som en Myrbråtan- karakter fra Thure Erik Lunds verden, bare mindre spektakulær og nærmere en Kristusskikkelse. Her lever han på flukt fra det økende hysteriet i ei opprørt bygd, med en fordrukken postmann og en kvinnelig hagekonsulent som eneste hjelpere. I seg selv kan denne pasjonshistorien oppleves som nok en klisjé, men hvis vi slipper den betoningen og ser på klisjeen som en mulighet, går «Når mølleren uler» mer enn i mål; ikke minst på grunn av Paasilinnas språk. Det ser ut til at en del finske forfattere har i seg en språktone som ikke streber etter undertekst eller indirektehet, slik vi ofte ser det i norsk prosa. De skriver heller med folkelig direktehet, frodig romslighet og en ubesværet åpenhet som ser ut til å stamme fra en upretensiøs og redelig kilde, bygget på hardt tilegnet erfaring. Av Hotakainen og Paasilinna er det Paasilinna som i størst grad klarer å løfte historien ut av mine forventninger om det allerede oppleste finske lynnet og finnenes hardbarkede liv, med konnotasjonene mot en sosialistisk-religiøs lidelses- og barmhjertighetsmetafor. Hotakainen taper på det abstrakte planet, men vinner på å la stribukken stå løpet ut som tykkhudet og stadig mer sjanglende neshorn; inntil det mot slutten skapes en åpning i St. Petersburg, hvor sønnen som restaurerer i Isakskatedralen, bokstavelig talt får anledning til å restaurere sin egen far.Det virker som om oversetterne Tor Tveite og Nøste Kendzior har klart å treffe den finske musikaliteten, med dens tilbakeholdte lidenskaper og åpenlyse tverrheten.