Hvor fredet skal privatlivet være?

PRESSEFRIHETEN: En snever forståelse av hva som har «allmenn interesse» er en fare for ytringsfriheten.

I DEBATTEN om forholdet mellom pressefriheten og kjente personers privatliv er det mange som nå vil legge inn nye begrensinger på pressefriheten. Jeg er ikke enig i slike synspunkter. Advokat Jon Wessel-Aas går langt i retning av å innskrenke pressefriheten i sin kronikk i Dagbladet den 29. november i år. Synspunktet synes å være at det kun er stoff av samfunnsrelevant interesse - meninger om vårt offentlige fellesskap og forvaltningen av dette - som kan publiseres av pressen. Utenfor området for den tunge og viktige samfunnsdebatt skal den enkelte borger ha full kontroll over hva som skal komme offentligheten til del. Slike synspunkter innebærer en klar innstramming i forhold til det som alltid har vært god lære i saker om privatlivets fred her til lands: Omtalen må være krenkende dersom pressen skal straffedømmes. I motsatt fall er det ikke forbudt å publisere stoff som oppleves som privat - selv om opplysningene neppe med rette kunne sies å bidra til en alvorlig debatt om «vårt offentlige fellesskap og forvaltningen av dette».

DEN NYE, mer pietistiske holdningen til beskyttelsen av privatlivet har grunnlag i tolkinger av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (Domstolen) - særlig den nå vel kjente Carolinedommen. Den strenge holdningen til pressefriheten er fulgt opp i praksis fra tingretten og lagmannsretten her hjemme. Dommene i Big Brothersaken og i saken om dekningen av bryllupet til Andrine Sæther og Lars Lillo Stenberg er nok inspirert av en oppfatning om at Strasbourg-domstolen nå har satt nye og strengere krav til den nasjonale beskyttelsen av privatlivet.Jeg mener at Carolinedommen ikke medfører noen endring i Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) beskyttelse av privatlivet. Den tydeliggjør det poeng at pressefriheten nyter et svakt vern når den opererer utenfor sitt kjerneoppdrag som «offentlig vaktbikkje» overfor myndigheter, politikere og makthavere i saker av samfunnsmessig betydning. Det er ikke noe nytt. Men det er ikke dermed sagt at pressefriheten er begrenset til den alvorlige, samfunnsmessige debatten og at statene er forpliktet til å forby all publisering av privat informasjon som ikke bidrar til en slik debatt.

FOR DET FØRSTE mener jeg at kravene til hva som har allmenn interesse ikke er særlig strenge. Det ville være en fare for ytringsfriheten om det ikke var en ganske raus forståelse av dette begrepet. Videre dreier dette seg om rekkevidden av EMKs artikkel 8 som beskytter privatlivet. Her er det på det rene at Domstolen graderer vernet etter hvor kjent den omtalte personen er: Den vanlige mannen i gata har mer omfattende vern enn kjendiser. Dette ser de norske domstolene bort fra i de siste dommene. Videre understreker Domstolen at det som beskyttes er den berettigede forventning om at privat informasjon ikke skal bli publisert. I Carolinedommen gjaldt det publisering av bilder fra hennes daglige liv - forhold av rent privat natur, d.v.s. når hun gikk på gaten, besøkte en restaurant osv. Man skal dessuten huske at prinsesse Caroline av Monaco var en av de mest forfulgte personer i Europa. Hun opplevde en daglig forfølgelse av pressen; det ble publisert bilder av hennes daglige gjøremål dag etter dag, uke etter uke og år etter år. Tysk rett ga henne ikke tilstrekkelig beskyttelse mot dette. Det var hovedbudskapet i dommen fra Strasbourg. Hvor langt den går i å beskytte mot publisering av stoff som oppleves som privat ut over slike situasjoner, er mer usikkert. Dessuten understreker Domstolen i alle dommer om dette emnet at staten har en skjønnsmargin - et slingringsmonn ved balansegangen mellom pressefrihet og beskyttelse av privatliv - som den ikke vil gripe inn i.

ETTER MITT SKJØNN er det en rekke situasjoner hvor det er berettiget for pressen å publisere stoff som oppleves som privat, selv om det ikke foreligger samtykke. For det første må det - som nevnt - legges til grunn at det ikke settes så store krav til hva som har allmenn interesse. Videre må det spørres om vedkommende har en berettiget forventning om beskyttelse av det som oppleves som privat. Bare da er det grunn til å gi beskyttelse etter EMKs artikkel 8. Etter min oppfatning gir skjønnsmarginen rom for å opprettholde vår norske regel om at man bare bruker straff i de tilfellene der publiseringen objektivt sett er krenkende. I lys av den paparazzi-forfølgelsen som prinsesse Caroline opplevde kan man forstå at den stadige offentliggjøringen av bilder fra hennes dagligliv var krenkende. Norsk rett ville altså gitt tilstrekkelig beskyttelse. Jeg vil her peke på tre situasjoner hvor publiseringen typisk ikke kan sies å være krenkende og hvor det ikke kan sies å foreligge en berettiget forventning om beskyttelse av privatlivet.For det første vil det være berettiget at pressen korrigerer oppfatninger som en person har skapt om seg selv i det offentlige rom, enten gjennom intervjuer, selvbiografier eller lignende. Selv om dette gjelder private forhold, må pressen i stor utstrekning kunne publisere stoff som diskuterer og korrigerer det bildet som er skapt av vedkommende i offentligheten. For eksempel var det berettiget at engelsk presse skrev om Naomi Campells narkotikamisbruk, nettopp fordi hun hadde løyet om dette tidligere og fremhevet seg selv i forhold til andre modeller på dette området.

FOR DET ANDRE vil personer som selv har bidratt til å stille sitt privatliv til offentlig skue, neppe kunne hevde at de har en berettiget forventning om at deres privatliv skal nyte fullt vern. Lagmannsrettens dom i Big Brothersaken anerkjenner dette, men mener at Annette og Rodney etter en viss tid måtte få lov til å trekke seg tilbake fra offentlighetens lys. På bakgrunn av den interessen for sitt privatliv som de selv i høyeste grad hadde bidratt til å skape, er imidlertid 11 måneder ganske kort tid. Avgjørelsen er også problematisk fordi den gir dårlig veiledning om når man (igjen) har en berettiget forventing om vern mot publisitet omkring forholdet.

FOR DET TREDJE vil det være en del handlinger i det offentlige rom som det ikke med rette kan sies å være krenkende å omtale i pressen, selv om de oppleves som private av de involverte. Dette kan f.eks. gjelde en del harmløse reportasjer om handlinger i det offentlige rom, dersom handlingene nødvendigvis må påkalle særlig oppmerksomhet. Grensen for hva pressen kan publisere i slike situasjoner må ses i lys av den generelle samfunnsutviklingen. Interessen for kjendiser er tidstypisk og det vil f.eks. neppe være i samsvar med den alminnelige oppfatningen i dag å hevde at det er krenkende å få positiv medieomtale av sitt bryllup. Dersom man legger arrangementet til et privat område skal man være skjermet, men når kjente personer i dag velger å legge en bryllupsseremoni til det offentlige rom, vil man etter min oppfatning ikke ha en berettiget forventning om å bli skjermet mot publisitet. Bryllupet til Andrine Sæther og Lars Lillo Stenberg kan være et eksempel på dette.