Hvor går Cuba etter Castro

Hvordan vil Cuba utvikle seg når Castro blir borte? Finnes det trusler mot det sittende regimet? Hva med de verdensvante nyrike? Kan den spanske overgangen fra Francos diktatur til demokrati fungere som modell for Cuba?

NATT TIL FORRIGE mandag ble Fidel Castro innlagt på sykehus for å gjennomgå en komplisert operasjon og så seg nødt til å gjøre det som mange ventet, overføre makten til broren Raúl. Situasjonen er såpass alvorlig at Fidel, i beste fall, regner med å være borte i flere uker og har bedt om at feiringen av hans egen bursdag blir utsatt til desember. Det er nok fortsatt litt tidlig å starte feiringen i Miami, men begivenheten (det er første gang i Castros regjeringstid han fratrer som statsleder) er uansett en mulighet til å kikke litt på flere interessante momenter for den som er opptatt av hvilket Cuba som eventuelt vil tvinge seg frem etter Castros bortgang. For hans motstandere kan det synes som om Castro er den eneste som står i veien for mer åpenhet og demokratiske reformer på Cuba. For deler av den mest fanatiske Miami-fløyen er det personen Castro som blokkerer for veien «hjem». Hjem i anførselstegn fordi mange av disse har levd flere generasjoner i utlendighet og somatisert sin egen lidelseshistorie i en sånn grad at de nok aldri vil være i stand til å finne igjen det Cuba de en gang forlot. For cubanere bosatt på øya er Fidel en urørbar størrelse. Gjennom en form for konstant tilstedeværelse opprettholdt gjennom utallige anekdoter, sine mange engang så berømte timelange diskurser og til tider ekstreme aktivitetsnivå, har han preget cubanernes hverdag i snart femti år, både på godt og vondt. Det er umulig for en cubaner ikke å ha et slags forhold til ham; Fidel både personifiserer og er den som i størst grad legitimerer det nåværende regimet på øya.

MAN KAN GODT si at den revolusjonære sær-cubanske nasjonalismen i stor grad har gitt regimet en form for legitimitet og en imponerende stabilitet gjennom snart femti år. Men det skyldes selvfølgelig også i høy grad konsolidering av makten i et sterkt sentrum, solide institusjoner og det statlige byråkratiet, samt det vellet av organisasjoner som har vokst frem rundt disse. Det militære spiller en viktig rolle i det som på Cuba utgjør et massivt statsapparat, et apparat som kjennetegnes av en sterk grad av kontroll og regulering. Det er et effektivt overvåkningsorgan og en viktig brikke i jobben med å holde en eventuell opposisjon i sjakk, en opposisjon som på Cuba er fullstendig marginalisert eller har sett seg nødt til å forlate øya og derfor befinner seg i eksil. Bak brødrene Castro står en gruppe utvalgte politikere og militære med nøkkelposisjoner, noen mer reformvillige enn andre blir det gjerne hevdet, men alle deler av et komplisert system av posisjoner og privilegier der det i stadig større grad virker som regimets eneste målsetning er å reprodusere seg selv, noe 90-tallets ideologiske utvanning også kan tyde på.

DER REVOLUSJONEN opprinnelig skulle stå i dialektikkens tegn, ligner 90-tallets motsetninger i det sen-eller postrevolusjonære Cuba heller paradokser. Paradokser eller tilsynelatende uløselige motsetninger. Perioden innleder en pragmatisk dans mellom ulike økonomiske prinsipper og flørt med høyst forskjellige ideologiske ytterpunkter. Det åpnes for utenlandske investeringer og kapital og en svært regulert form for næringsvirksomhet blant cubanere, men allerede i 1991 gjøres det klart for en rekke såkalte «dissidenter» at spesialperioden ikke innebærer noen alternativ politisk kurs. Den systematiske fengslingen og mistenkeliggjøringen av kritiske journalister og folk med tilknytning til forskjellige typer demokrati-og menneskerettighetsgrupper demonstrerer at Castro selv er både Jefe, Comandante og eneste tillatte opposisjon på øya.

SAMTIDIG PLEIER han gjerne omgang med både Gadaffi og Saddam Hussein, såvel som andre tvilsomme statsledere. Fellesnevneren for dem han velger å samarbeide med kan vanskelig sies å være ideologisk, snarere er den økonomisk motivert og gjerne basert på en felles interessekonflikt med USA. I det den eksil-cubanske historikeren og sosiologen Rafael Rojas kaller en rituell fornyelse av gamle pakter søker Castro allianser med dem som viser vilje til å subsidiere cubansk økonomi, noe som gjerne begrunnes med et form for pseudo-ideologisk felleskap. «Den iranske revolusjonen er den cubanske revolusjonens søster, » skal Castro ha uttalt ved et statsbesøk i Iran. «Sosialisme for det 21. århundre,» proklamerer Chávez, og energisamarbeidet med Venezuela blir således hetende Energi-revolusjonen. Selv om det i virkeligheten dreier seg om en form for byttehandel med sterkt preg av subsidier fra en nabo som for øyeblikket befinner seg i en delirisk oljepris-regulert bonanza.

MANGE HAR TRUKKET frem økt og utstrakt fattigdom, økte forskjeller, samt rasisme, gnisninger og ulik fordeling mellom forskjellige grupper som en mulig trussel mot regimet. Det lar seg lettere skille ut forskjellige samfunnsgrupper og samfunnslag enn tidligere. Det er stor forskjell på de nyrike cubanerne i Miramar og den store overvekten av afrocubanere som bebor Centro Habana og Habana Vieja. Det er større forskjell mellom ulike grupper når det gjelder inntektsfordeling som en konsekvens av turismen, utenlandske firmaer som etablerer seg, forskjellige typer for næringsvirksomhet og ikke minst folk som får tilsendt penger fra venner eller slektninger i utlandet. Det er også stor forskjell på provinser som la Habana, Matanzas og Las Villas som i større grad er inkludert i handel med utenlandske interesser enn provinser i sør som Las Tunas, Granma og Guantánamo. Det er også her man finner de fattigste distriktene på Cuba.

DE SOM EVENTUELT er berørt av denne typen problemstillinger er nok i større grad opptatt av seg selv og sin egen eksistens enn å bekjempe vindmøllene den offisielle retorikken representerer. En større trussel som gruppe, ihvertfall på sikt, utgjør muligens Cubas nyrike. Disse pleier gjerne hyppig kontakt med verden og cubanere utenfor og har et forbruksmønster som bryter sterkt med revolusjonære verdier. Flere av dem kan i et fortrolig øyeblikk uttrykke misnøye over statens strenge reguleringer og avgiftspolitikk, og staten blir i uformelle sammenhenger ofte trukket frem som et hinder for den selvrealisering de søker, helt etter kapitalistisk mønster. Mange av cubanerne i utlandet besitter også store mengder kapital og flere venter nok på endringer og muligheten til å vende hjem. Rojas mener at intellektuelle i eksil er nødt til å spille en viktig rolle i å definere et eventuelt nytt cubansk prosjekt. De hjemlige er blitt fullstendig passivisert, men inntreden og innspill utenfra vil kunne bidra til en re-vitalisering mener han. Der Miami-fløyen fremstår som kompromissløse ny-liberalister, er europeiske eksil-cubanere mye mer moderate. Mange tenker seg Spania, og overgangen fra Francos diktatur til demokrati, som en slags modell for Cuba. Det er i imidlertid lite fra offisielt cubansk hold som tyder på at det vil skje med det første.