Hvor går grensen for næringslivet?

I Indonesia, verdens fjerde folkerikeste land, kom Suharto til makten gjennom et blodig militærkupp i 1965. Da ble 500000 mennesker slaktet ned.

Senere har han styrt sitt land med jernhånd. Suharto har slått ned enhver opposisjon gjennom bruk av militærmakt, arrestasjoner, tortur og sensur. Opposisjonspolitikere som Megawati er nektet å stille til valg. Fagforeninger og deres ledere er fengslet.

Suharto har også brukt sin makt til å berike seg selv, sin familie og sine nærmeste. Diktatoren og hans venner ble til slutt så grådige at de likegodt kjørte Indonesia i grøfta.

Ulikhetene og den økende fattigdommen skapte etterhvert så stor sosial uro at Suharto ble styrtet i mai. Nå foreligger det oversikter som går ut på at SUHARTO A/S kan ha stjålet så mye som 40 milliarder amerikanske dollar fra statskassen. Det er i så fall omtrent like mye som Indonesia mottok i lån fra Det internasjonale pengefondet, IMF, like før Suharto ble fjernet.

Når du kommer til Jakartas flyplass, er den bygget av selskapet til en av Suhartos tre sønner. Flyet som brakte deg til landet, kan ha vært en Airbus, leiet inn av et selskap som eies av en annen Suharto-sønn.

Taxien du tar til ditt hotell, tilhører trolig taxiselskapet som eies av Suhartos eldste datter, TUTUT. Hun har også bygget hovedveien som fører deg inn til hovedstaden, og pengene du betaler i bomavgift, går til et av TUTUTs selskaper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis du bor på Grand Hyatt, går pengene til Suharto-familien. Handler du gaver til din familie i Jakartas fineste kjøpesenter, Plaza Indonesia, går fortjenesten til en Suharto-sønn.

Suharto har hatt makten. Suharto har gitt skattefordeler, avskrivningsmuligheter, statlige lån og monopolordninger til en rekke av selskapene barna hans har eiet.

Organisasjonen Transparency International i Berlin karakteriserer Indonesia som «ett av de mest korrupte stedene på jorden».

Det finner sted i et land der snart halvparten av befolkningen, 100 millioner mennesker, nå lever under FNs fattigdomsgrense, og der 17 millioner husholdninger ikke en gang har råd til å kjøpe ris til en krone kiloen.

Det har skjedd i et land der daværende næringsminister Jens Stoltenberg høsten 1996 satt side om side med Suhartos etterfølger, Habibi, på et norsk-indonesisk seminar, der svært mange norske bedrifter var for å sikre seg kontrakter med Indonesia.

Og noen har hatt hellet med seg. Først og fremst det børsnoterte Bloms Oppmåling A/S, som har fått store kontrakter om å måle opp Indonesia til lands og til havs. Bloms eksperter har sogar kunnet drive sitt arbeid fra Suhartos marinefartøyer, med militær beskyttelse.

Og grunnen til at Blom har sikret seg disse kontraktene, er at det offisielle Norge har støttet kontraktene med norske statssubsidier på nesten 160 millioner kroner. I form av blandede kreditter, opplæringsstøtte, konsulenthjelp og miljø-samarbeids-støtte.

Et annet norsk selskap som driver business i Indonesia, er OCEANOR. Det har mottatt norsk statsstøtte, og hadde inntil Suharto-regimet falt, landets nye president, Habibi, som styreformann. Tidligere var Habibi teknologiminister.

Habibi er Suhartos gudsønn - og opposisjonen i Indonesia sier at Habibi representerer en fortsettelse av Suharto-regimet. Når studentene i disse dager marsjerer i Jakartas gater, er et av hovedkravene nettopp at Habibi må gå av.

DYNO har fått 38 millioner norske statlige kroner til virksomheter i Indonesia.

Mjellem & Carlsen har fått utbetalt 63,9 millioner kroner fra Norge til et forskningsfartøy i Indonesia.

Totalt har det offisielle Norge støttet norske prosjekter i Suhartos Indonesia med 358 millioner kroner.

Det norske børsnoterte selskapet Kværner driver også betydelig virksomhet i Indonesia - med over 300 lokalt ansatte.

Da det sosiale opprøret startet for alvor i Indonesia vinteren og våren i år, var Kværner svært nær å sikre seg en kontrakt om å bygge ut en 66 kilometer lang motorvei fra Jakarta til Bandung.

Kværner skulle ikke bare bygge selve veien, selskapet skulle også stå for bompengedriften. Kontrakten var verdt nesten fire milliarder kroner.

Gjett hvem som skulle være indonesisk kontrakts- og samarbeidspartner? Et selskap kontrollert av Siti Hardiyanti Rukmana. Suhartos datter med tilnavnet TUTUT.

Da Suharto skulle «fornye» sin regjering i mai i år, like før alt sprakk, ble nettopp datteren TUTUT utnevnt som Indonesias nye sosialminister.

Etter to dager i den nye stillingen, gikk ministeren med en formue på minst 15 milliarder kroner og med privat jetfly, egne leiligheter i London og Boston, til en av Jakartas basarer for å møte «vanlige mennesker». De klaget på at kyllingprisene var blitt for høye. Men TUTUT hadde løsningen: «Kaniner smaker like godt. Bytt til kaninmat,» sa sosialministeren.

TUTUT kontroller 92 selskaper. Hun driver bankvirksomhet, plantasjer, eiendomsutvikling, fjernsynsvirksomhet, transport, papirproduksjon, sukkereksport og altså veiutbygging og bompenger. Hun driver også business med militærjuntaen i Burma.

TUTUT har bestyrt flere av farens sosiale stiftelser. Det er stiftelser bygget opp på statsmidler. Stiftelsene er nå under politietterforskning, fordi det er mistanke om at A/S SUHARTO kan ha brukt av stiftelsens penger til egne formål.

TUTUTs hovedselskap heter Citra Group. Det illustrerer godt noe av bakgrunnen for den indonesiske økonomikrisen. Selskapet har klart å pådra seg en gjeld på 600 millioner kroner. Det har vært mulig, fordi lånene er kommet direkte fra Suhartos regjering - eller fra Suharto-styrte banker.

Vei- og bomavgiftsselskapet til TUTUT har skaffet seg en gjeld på 2,5 milliarder kroner. Lånene er kommet fra utenlandske banker, som har gitt lån fordi det var lån til Suhartos egen datter.

Da Suharto falt, ble forhandlingene om Kværners gullkantede kontrakt med TUTUT og A/S SUHARTO innstilt. Men da jeg møtte Kværners nordiske representant i Jakarta nylig, sa han at selskapet fortsatt vil kjempe for å få realisert kontrakten med TUTUTs selskap.

Indonesia er på randen av sosialt sammenbrudd, og mange mener også at landet er svært nær et militærkupp. Suharto og hans familie er under etterforskning for korrupsjon og maktmisbruk.

På denne bakgrunn er det grunn til å reise noen enkle verdikommisjonsspørsmål til Bloms Oppmåling A/S, til Oceanor, til Dyno, til Mjellem & Carlsen, til Kværner og til det offentlige Norge.

For ordens skyld: Det er ikke påstått at noen av de nevnte har foretatt seg noe juridisk ulovlig.

Bør norsk næringsliv sikre seg business og kontrakter nesten for enhver pris?

Spiller det noen rolle om landet der kontraktene undertegnes, bryter menneskelige rettigheter på det groveste?

Er det i orden for norsk næringsliv å alliere seg med tvilsomme og korrupte forbindelser for å sikre seg kontrakter?

Og endelig: Bør Norges regjering støtte norske bedrifter med offentlige midler for å sikre kontrakter for norsk næringsliv i land og regimer som har slike kjennetegn som det indonesiske?