Foto: Carlo Allegri / Reuters
Foto: Carlo Allegri / ReutersVis mer

Kommentar Taylor Swift og «Look What You Made Me Do»

Hvor går grensen mellom selvstendighet og narsissisme? Og har Taylor Swift tråkket over den?

Popstjernens nye singel er besatt av hevntanker - og slår alle rekorder.

Kommentar

Med jevne mellomrom hender det at venner eller venninner av meg er i konflikter på sin kant som de ikke vet hvordan de skal løse. Oftere enn ikke fører disse konfliktene til samtaler på café, der den andre sitter med stivt blikk og bleke fingre rundt kaffekoppen og snakker og snakker om hvor fastlåst det hele er. Alle de vennene som er den andre, den utenforstående, i en slik situasjon, har først og fremst som oppgave å lytte, støtte og rydde. Prøve å finne ut hva som er rimelig mengde sinne og hvordan uoverensstemmelsen kan løses og friksjonen glattes ut. Det slår meg likevel at det ikke er alltid rådet bør være å forhandle og reparere. Hvis den bleknebbede vennen hadde fortalt at den andre parten i konflikten hadde opptrådt aggressivt, for så å si «Se hva du fikk meg til å gjøre», ville jeg nok sagt at dette høres ut som en person det er en god idé å distansere seg fra. Kanskje egentlig ha så lite å gjøre med som mulig.

«Se hva du fikk meg til å gjøre» er en type setning som finnes i historier om partnervold og manipulasjon, eller andre sammenhenger der noen prøver å plassere skylda for noe de selv har gjort på skuldrene til en annen. «Dette ville ikke skjedd hvis du ikke hadde gjort meg sint». Nå er det også tittelen på verdens mest sette musikkvideo og verdens mest omtalte sangtekst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Look What You Made Me Do», popstjernen Taylor Swifts første singel på tre år, ble sluppet i går, og har siden da smadret alle tidligere YouTube-rekorder. De rullende bildene av en zombifisert Swift, som klorer seg rasende ut av graven der hennes eget «rykte» angivelig ligger begravet, ble sett tre millioner ganger i timen i det første døgnet etter lanseringen. Da var tunge engelskspråklige referanseaviserbegge sider av Atlanteren allerede i full gang med å plukke fra hverandre teksten, som for sikkerhets skyld var blitt behørig presentert i en tidligere, rent grafisk video, for at ingen skal kunne være i tvil om hva Swift faktisk synger.

Det hun synger om er, ifølge de rørende enige fortolkerne, den lange feiden med rapperen Kanye West. Det er en årelang konflikt som begynte da West i et av sine mindre taktfulle øyeblikk avbrøt Swifts takketale under MTVs prisutdeling i 2009 for å hylle Swifts konkurrent Beyonce. Det hele eskalerte da Kanye rappet om at han «made that bitch famous», med henvisning til Swift. Swift protesterte heftig og offentlig, hvorpå Wests kone Kim Kardashian offentliggjorde klipp som beviste at Swift og West hadde diskutert teksten før låta ble lansert og Swift hadde sagt det var greit. Offeret fremsto brått som en opportunist. Nå kan det virke som om det er denne saken som er bakgrunnen for kampen for å få Swifts «omdømme» til å gjenoppstå fra graven noen har kastet det ned i. Henrykte journalister skriver om at det kan være Wests skrå scene Swift henviser til med tekstlinjen om en «tilted stage».

Men teksten til «Look What You Made Me Do» er interessant, og litt ekkel, på et overordnet plan. Selv om på sitt hyperaggressive vis er teatralsk og leken, selv om det kan diskuteres i hvilken rad skurkerollen Swift plasserer seg selv i er ironisk, gjør de siste dagenes seerfråtseri det naturlig å stille spørsmålet om hvor grensen går mellom det å hegne om integriteten sin og det å fraskrive seg ansvar, mellom uavhengighet og narsissisme.

Særlig siden 2014, da Swift ble venner med «Girls»-skaper Lena Dunham, har hun ofte uttalt seg fra et feministisk ståsted. Under Grammy-utdelingen i fjor formante hun unge jenter til ikke å la seg kue, og passe på å ta æren for det de selv har fått til – også dét en indirekte kommentar til disputten om hvem som gjorde hvem berømt. Talen ble utgangspunktet for en reklamevideo som skulle inspirere og oppmuntre unge jenter.

Men denne formaningen – å tro på seg selv, være tapper i møte med motstand og ikke bry seg om hva andre sier – kan være både sunn og usunn. Det finnes situasjoner og prosesser der det å si nei til å akseptere delt skyld for en konflikt, og etablere overfor seg selv og andre at man faktisk er blitt urettferdig behandlet, kan virke livgivende. I «Look What You Made Me Do» er det lett gjenkjennelige sinnelaget på sitt minst helsebringende og mest hevngjerrige. Swift synger om at hun har en liste med navn, der «ditt» står i rødt, med strek under. Mens verden er opptatt med sitt, tenker hun bare på karma, og forsikrer om at den ikke navngitte motstanderen skal få gjengjelde for alle forbrytelser og overtramp. Hvorpå en mildt interessert lytter kan bli tilgitt for å spørre: Du tenker bare på karma? Men hjelpe meg, hvem gjør det, da? Og etter dét kanskje lure på hvordan diskusjonen i etterkant hadde vært hvis det hadde vært snakk om en sang av en mann, skrevet om en kvinne.

Denne typen anklager og denne formen for hevntørst har lenge vært en side ved Swifts sanger, der hun fritt bruker historier, følelser og dramaer, krangler og brudd, fra sitt eget liv, også i låter som ellers virker tilforlatelige nok. «You Belong With Me» fra 2008 er på den ene side en empatisk skildring av jenta i t-skjorte og joggesko som må se at gutten hun er forelsket i, heller vil ha cheerleaderen. Men eierminen er der allerede i tittelen, i fnysene over den masete kjæresten hans og i de selvsikre påstandene om at «jeg er den eneste som forstår deg». I «I Knew You Were Trouble» fra 2012 er det spor av selvkritikk hos den hjerteknuste jeg-personen, men bare fordi hun ikke tok innover seg mistanken om at den tiltrekkende mannen var et dårlig papir, en som ikke var i stand til å elske noe eller noen. «We Are Never Ever Getting Back Together» fra samme år handler om endelig å ha kommet seg vekk fra en kjæreste som alltid «skaper krangler» («Se hva du fikk meg til å gjøre»).

Til og med selvtillitsjubelen «Shake It Off» to år senere, som noen hver kan ha falt for fristelsen til å setedanse til i bilen med en følelse av herlig frigjøring i kroppen, avviser summarisk alle kritikere som «players», «haters», «fakers», en holdning det ikke blir mindre av i «Bad Blood». «Bad Blood» fikk en berømt musikkvideo der Swifts hær av kvinnelige superkjendisvenninner skulende griper til våpen, tilsynelatende først og fremst for å krøste en annen kvinne som ikke har vært villig til å gå i stilettskodd geledd og støtte opp om dronningen. «Se på hva du har gjort», synger Swift til misdederen («Se hva du fikk meg til å gjøre»). Tanken om at kvinner må være sterke og stå sammen fremstår her først og fremst som et opprop om å rotte seg sammen mot en ulydig artsfrende.

Kanskje særlig overfor unge jenter har budskap om å tro på seg selv og ikke bry seg om hva andre sier, en særegen kraft – fordi så mange av dem bryr seg så veldig mye om nettopp andres blikk på dem selv, og knuges av det. De siste årenes store hymne blant jentene som er litt yngre enn Taylor Swifts kjernepublikum, «Let It Go» fra animasjonsfilmen «Frozen», handler nettopp om å bryte fri fra båndene som skapes av normene og forventningene til det tidligere så truende «dem». Noe av Swifts voldsomme gjennomslagskraft skyldes nok at hun appellerer til denne drømmen, om ikke å ta seg så nær av avvisning og ikke la urimelige krav utenfra sette så sterkt preg på hvordan man har det med seg selv. Det er lite som føles så ydmykende som tryglende tilpasning overfor andre, det være seg venner eller kjærester. De som tilsynelatende trekker på skuldrene og går sin egen vei, har alltid vært omgitt av en særegen glamour. Så er det en side av saken at dersom Swift virkelig hadde vært likegyldig om hva andre mente om henne, ville hun kanskje ikke vært så pasjonert opptatt av å fortelle både om de som sprer ryktene og hvor lite hun bryr seg.

Og dessuten: Når bikker man over fra å bry seg for mye til å bry seg for lite? Gjennomgående i mange av Swifts sangtekster, i de sinte videoene som følger med dem, er marginaliseringen av den andres perspektiv, og behovet for å straffe. Det kan se befriende ut å ha rollen Swift gir seg selv i disse historiene, men hennes karakter i dem legger for dagen en holdning og en måte å resonnere på som kan være grusomt vanskelig å stå overfor for den som av forskjellige grunner har havnet i unåde.

Så kan man igjen si at det er et fremskritt at kvinnelige popstjerner ikke skal behøve å være storsinnede drømmedamer og gode forbilder til enhver tid, men kan fremstå som akkurat så urimelige og kaotiske som alle, menn som kvinner, iblant er. Tiden under eller etter et brudd, med en kjæreste eller en venn, er sjelden tidspunktet da noen er på sitt mest storsinnede. Demonisering av andre er en ikke så helt uvanlig del av slike prosesser. Det er lov å føle og lov å synge om.

Men de fleste kommer også til punktet der de glipper med øynene og justerer påstandene de skrek eller hulket da den emosjonelle orkanen herjet som verst. Det gjør ikke Taylor Swift. Det hun i praksis har sagt de siste fem årene, er at det er ikke meg, noen gang. Det er alltid deg. Det eneste dumme jeg gjorde, var å la deg lure meg.

Å lytte for lydig til et sånt budskap kan sikkert gjøre deg til mye rart, men kanskje ikke bedre, sterkere eller friere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook