Hvor går grensen, Solheim?

BISTAND: Erik Solheims påstand om at motsetningene mellom klima og fattigdom er «absurd» (Dagbladet 15.11) krever et tilsvar. Miljø og utvikling må sees i sammenheng – men det er også motsetninger. Det er høyst aktuelt å diskutere når bistandsmidler brukes feil. Selv om fattige land rammes hardest av klimaendringer vil de fleste være enige i at bistandspenger ikke skal brukes til å redusere utslipp av klimagasser i Norge. Problemstillingen er relevant når regjeringen vil kombinere bistandsmidler gjennom den grønne utviklingsmekanismen til finansieringen av klimavennlige tiltak i utviklingslandene. Når bistandsmidler kanaliseres til slike prosjekter er det avgjørende at disse landenes egne behov er styrende, ikke Norges behov for å utvikle prosjekter som kan godskrives det norske klimaregnskapet. Likeledes er det grunn til å spørre om økt klimasamarbeid med Kina, India og Indonesia på området som karbonfangst og lagring, hører hjemme på bistandsbudsjettet. For at ikke bistandsbudsjettet og bekjempelse av fattigdom skal bli en salderingspost i møte med globale miljøutfordringer er det viktig å fastholde at et miljørettet utviklingssamarbeid må bidra til å realisere tusenårsmålene og skape de nødvendige forutsetninger for at de fattige kan forbedre sine levevilkår og helse, samt få redusert sin sårbarhet.

For det første er det en reell problemstilling at klimautfordringene allerede legger, og i økende grad vil legge, et enormt press på bistandsbudsjettet. Dette er ikke bare en utfordring i Norge, men en global trend. Videre er det slik at det internasjonale samfunnet med de rike landene i spissen, ikke er i nærheten av å imøtekomme de utfordringene klimakrisen gir samtidig som verdens fattigste land skal løfte seg ut av fattigdommen.

I klimameldingen som nå behandles er det ikke et eneste konkret forslag fra Regjeringens side om hva slags internasjonale mekanismer som kreves i forhold til utviklingslandenes situasjon og behov. Regjeringen er uten en politikk i forhold til de internasjonale mekanismene som må komme på plass for å sikre midler til for eksempel tilpasnings- tiltak. Dersom alle land gjorde tilsvarende det Norge nå gjør og ensidig bruker bistanden i møte med klimautfordringene vil vi være enda lenger fra å nå tusenårsmålene.