Hvor går India?

I dag går India til valg på ny nasjonalforsamling. Det er under to år siden sist, og i den perioden har landet hatt tre statsministrer - alle som ledere for mindretallsregjeringer.

Under mesteparten av denne tiden var regjeringen utgått av en koalisjon på tretten svært ulike partier, støttet i parlamentet av et ustabilt og fraksjonsdelt Kongressparti.

Dette er en stor overgang fra Nehru-Gandhi-dynastiets stabile velmaktsdager. Det forestående valget vil neppe gi noen bedring. Intet parti eller koalisjon seiler opp nok til å gi landet en stabil regjering. Tvert om opplever partiene stadig oppsplitting i mange delstater. Regionale spørsmål og særegne politiske mønstre i delstatene blir viktigere for politisk mobilisering, og det kan gå mot en politisk todeling: Lokale politiske konstellasjoner bidrar til stabilitet på delstatsnivå, men samtidig til ustabilitet og fragmentering på sentralt nivå.

Hvordan dette vil påvirke den økonomiske utviklingen er et åpent spørsmål. Verdens nest mest folkerike land har store ressurser og et veldig utviklingspotensial. De siste årene har India opplevd en rask økonomisk vekst, og stadig flere vestlige bedrifter ser landet som et attraktivt marked, deriblant også Kværner, Norsk Hydro og Jotun. Men all økonomisk vekst og investeringslyst er var for politisk ustabilitet. For å forstå hvorvidt den politiske utviklingen vil påvirke landets økonomiske linje, må vi se nærmere på fragmenteringen.

Den viktigste endringen i indisk politikk de siste årene er at Kongresspartiet har mistet sin evne til å vinne flertallet i parlamentet og etablere en stabil regjering. I Nehrus tid gikk «Kongressen» til valg på sak og program, stilte i nesten alle landets kretser og vant de fleste. Men de tapte stadig flere kretser og hele delstater, og Nehrus datter, Indira Gandhi, endret strategi. Hun slo inn på en populistisk linje, iblandet sosialistisk retorikk, og fremstod som en lederskikkelse, især for de fattige religiøse minoriteter som muslimer og lavkastehinduer. Men hun bygget ned partiets organisasjon, og åpnet for mer direkte mobilisering.

Det ligger i demokratiets logikk at politikere og politiske partier søker å mobilisere stadig flere velgere. I mindre områder eller for bestemte sosiale grupper hadde mange politikere en appell som overgikk Kongressen under Rajiv Gandhi (statsminister 1984- 1989, drept 1991) og hans ukarismatiske etterfølger Narashima Rao (1991- 1996). Kongressen tapte kampen om velgerne, og styrer nå bare en håndfull delstater. De partiene som har vunnet frem er enten regionalt baserte partier med en klar regional appell, eller det er partier med støtte i bestemte sosiale grupper. Selv de partiene som søker å fremstå som nasjonale partier, er i realiteten regionale partier med bred støtte i i høyden et par delstater.

India har 16 større delstater (alle godt større enn Norge i befolkning, den største på over 130 millioner mennesker) og hver av disse har en særegen sosial sammensetning, politisk kultur og oftest eget språk. Det er naturlig at det er svært vanskelig for et politisk parti eller personsentrerte løse organisasjoner å etablere solide velgergrupper utenfor hjemlige områder. Det er i overskuelig fremtid ikke noe som tyder på at noe parti skal klare å bryte over de sosiale, kulturelle eller lingvistiske skiller som deler Indias velgermasse opp i et uendelig antall grupper. Nå har Kongressen involvert Sonia Gandhi, Rajivs italiensk-fødte enke, i valgkampen på grunn av hennes brede appell. Men selv om mange trekkes til valgmøtene hennes, er det nok mer av kuriositet enn av lojalitet til dynastiet, og hun spås ikke særlig gjennomslag.

Liberaliseringen av økonomien i 1991 har gitt veldige resultater. Indias vekstrate ligger nå på en seks- sju prosent i året, mot fire prosent i snitt etter uavhengigheten. Det omfattende lisenssystemet, proteksjonisme og en sentralstyring av økonomien forhindret en utvikling av et konkurransedyktig privat næringsliv. Men lisens- veldet og sentralstyringen var samtidig kilden til politisk kontroll i landet. Mektige politikere og partier brukte kontrollen over fordeling av lisenser og økonomiske ressurser til å bygge lojale velgergrupper. Evnen til å opprettholde sin popularitet i hjemmekretsen var en funksjon av innflytelse i Delhi. Ideologier ble irrelevante, likeså lojalitet til politiske partier. Økonomien skrantet og politikken blomstret.

Det var ikke denne utviklingen, men landets manglende evne til å behandle lån i utlandet som førte til omlegging. Liberaliseringen har nå fått et momentum som gjør det vanskelig å snu klokken tilbake. For det første er den økonomiske veksten ganske god og svært populær. De utenlandske investeringene i landet er femtendoblet de siste ti årene. Den mest slående endringen er innen forbruksvarer. Vanlige forbrukere har nå lettere og billigere adgang til goder som lenge var nektet dem. Fjernsynsapparater finnes nå i nesten alle landsbyer, antenner tar inn reklamebaserte kanaler selv i slumområder, middelklassen investerer i kjøleskap og mopeder mens ungdommen kjøper Coca-Cola og tar del i en internasjonal ungdomskultur. Det hele oppleves som en spennende og positiv brytningstid. Tidligere var stilling i staten et ettertraktet mål, nå er det suksess i forretningslivet. Samtidig ligger det stolthet i at India endelig er på vei, og kanskje vil kunne ta igjen Sørøst-Asia om noen år.

En annen grunn er at den økonomiske logikk har fått innpass også hos politikere. Fordeling av en liten og dårlig kake holdt politikerne med stemmer, men nå ser mange at det er bedre å få en stadig større kake. Etter hvert som politikerne ser at deres lykke gjøres i delstaten, blir det viktigere for dem å bidra til økonomisk vekst der. Dermed kommer delstatene i konkurranse med hverandre, ikke om statlige midler, men om investeringer. Viktige politiske og økonomiske avgjørelser tas nå ofte på delstatsnivå, og det er delstatsregjeringer som inngår avtaler med utenlandske partnere om investeringer. Førsteministrer fra hele India - kommunister, nasjonalister eller populister - reiser alle verden rundt på jakt etter investorer.

Mens sentrum i India, Delhi, gjenstår svekket av politisk oppsplitting og av å ha avstått den makten som planstyring innebar, så er det delstatene som har tjent. Men India er ikke derved på vei mot oppsplitting. Selv i Punjab er ekstremismen langt på vei bekjempet. Med unntak av Kashmir er uavhengighet for delstatene ikke et tema i dagens indiske politikk. Delhi representerer stadig makt og prestisje, og utgjør en viktig faktor i økonomisk styring og samordning. India som helhet representerer dessuten et stort hjemmemarked.

India går kanskje mot en slags «mogulsk» statstype, hvor koalisjoner i sentrum er skiftende allianser blant lokale stormenn og ledere, koalisjoner ikke av nasjonale politikere, men av regionale politikere med egne separate maktbaser.

Typisk nok har få indiske politikere eller partier noen klar utenrikspolitikk. Deres politiske lykke er i en viss grad avhengig av samspill i sentrum, men bare til en viss grad. Den politiske lykke gjøres først og fremst i delstatene. Å lene seg på forutsigbare og på ett nivå upolitiske aktører som nasjonale og internasjonale kapitalister for lokal økonomisk vekst er en strategi som mange velger.

På grunn av sin enorme fattigdom, sine mange uløste konflikter, identiteter og «etnisiteter» som trekker i forskjellige retninger vil India alltid være preget av sterke indre spenninger. Dog finnes det en forbløffende bredspektret enighet om den generelle økonomiske linjen, en enighet som paradoksalt nok forsterkes av viktige indre spenningslinjer, men også av en voksende middelklasse og forbrukermentalitet.