Hvor går Sør-Afrika?

Hva er det egentlig som skjer i Sør-Afrika? Har demokratene som imponerte verden blitt snudd til blinde korrupsjons- og voldtektstilhengere?

VERDENS ØYNE ER IGJEN rettet mot Sør-Afrika. Visepresidenten Jacob Zuma ble tiltalt for voldtekt og tilhengerne truer med å brenne kvinnen som anklaget ham. Korrupsjonsanklager ble offentliggjort, men visepresidenten fikk støtte fra både frivillige organisasjoner, fagbevegelse og sterke krefter blant ANCs alliansepartnere.Zumas historie var den om heltemot, antiapartheidkamp og fattiggutten som kjempet seg fram til visepresidentvervet. Som politisk aktivist fra han var femten år, medlem i ANCs militære ving fra han var 20 og i fengsel på Robben Island ett år etter, ble hans framtid tett knyttet til kampen for demokrati. Han gikk fra militær løpebane i eksil til posisjoner i ANCs toppledelse, ble instrumentell i grunnlovsforhandlingene for det nye Sør-Afrika og nådde toppunktet som landets visepresident. Derfra så veien til presidentembetet lys ut, helt til 2005. Da ble korrupsjons- og voldtektssaken kjent, og sørafrikansk politikk ble rystet.

TIDLIGERE I ÅR BLE han frikjent i voldtektssaken. Nå starter kampen for frikjennelse fra korrupsjonsanklagene. De har bakgrunn i at en av hans medarbeidere i 2005 ble dømt for å ha tilbudt Zuma ulovlig pengestøtte i forsøk på å få statlige kontrakter. Men voldtekts- og korrupsjonssakene har ikke klart å sette en stopper for hans politiske framtid. Det koker nemlig under overflaten i regjeringspartiet ANC. Langt mer interessant enn personen Zuma er spørsmålet om hvorfor han får slik omfattende og bred støtte.Opprøret på grasrota speiles i anspenthet også i de sørafrikanske maktkorridorene. Det kommer til å fortsette fram til ANCs kongress i 2007; der velges lederen som nærmest vil være gitt å overta som president i Sør-Afrika ved neste valg i 2009.

Artikkelen fortsetter under annonsen

STRIDSSPØRMÅLENE ER mange. ANC regjerer i praksis et ettpartisystem med ¾ flertall og ingen slagkraftig opposisjon. Partiet kritiseres for sentralisering og manglende demokrati. Presidentskapet er enerådende og frustrasjonen stor blant alliansepartnerne som forventet toleranse, åpen debatt og medbestemmelse i utformingen av det nye demokratiet etter 1994. Partiet har de siste årene beveget seg bort fra det som ble grunnlagt i 1912, og var preget av internt demokrati, åpenhet og konkurranse om posisjoner fram til partiet ble forbudt av apartheidstaten i 1948. Demokratisk debatt, kritikk og konkurranse ble også praktisert blant fangene i fengselet på Robben Island, der mange av de mest kjente ANC-fangene satt fra 60-tallet. Nelson Mandelas kongelige bakgrunn og politiske meritter var for eksempel ikke nok til å legitimere hans ledelse overfor kritikerne i ANC. Hans ledelse ble gjentatte ganger utfordret i avstemninger. Sentralisering av makt i partiet skjøt fart etter at Thabo Mbeki overtok makten i 1996. ANCs medlemmer kan ikke lenger nominere fylkes-, by- og kommunale ordførere. I lokalvalgene tidligere i år utpekte partiet ordførerne etter at valget var funnet sted. Biskop Desmond Tutu advarte i 2004 mot en økonomisk politikk som favoriserte de rike og mangel på debatt, åpenhet og internt demokrati i ANC. Også Mandela har kommet med liknende kritikk overfor Mbeki.

PÅ BAKGRUNN AV misnøyen mot ANCs praksis, og den økonomiske utviklingen i landet, har saken om Zuma fått langt større omfang enn kampen om politiske posisjoner kunne tilsi. For mange av de som støtter ham spiller voldtektssak og korrupsjonsanklager liten rolle. For dem representerer Zuma den eneste muligheten for en annen politisk retning for landet. Det er derfor han finner støtte hos både fagbevegelsen og Kommunistpartiet, som mener hans økonomiske politikk vil gjøre mer for de fattige og gi fagbevegelsen mer makt vis-à-vis næringslivet. Zuma har blitt de fattiges talerør overfor en svart elite.Der ANCs frihetscharter fra 1956 og partiets gjenoppbyggingsprogram fra 1994 la et radikalt program for sosial endring, har president Thabo Mbekis økonomiske politikk fra slutten av 90 tallet lagt vekt på konkurranseevne, eksportorientering, åpning av nasjonale markeder og privatisering. Men de siste årene har positiv økonomisk vekst og gevinster derfra kun tilfalt et fåtall. Det store flertall lever på under to dollar dagen og arbeidsledigheten er på over 40 prosent. Gapet mellom rike og fattige økte på 90-tallet og er i dag blant verdens høyeste. Ingen ventet at arven etter apartheid skulle utraderes på 12 år, men samtidig synes få at revolusjonen frigjøringsbevegelsen forespeilet dem har gått helt etter planen. Når sentrale ANC ledere i økende grad også sees å ha interesser i næringslivet øker frustrasjonen på grasrotplan. Manglende jordreform og omfordeling gjør ikke situasjonen bedre i et land der 84 prosent av jorda fortsatt eies av kun rundt 55 000 (hvite) farmere.

ZUMA-SAKEN VISER ET alvorlig problem for ANC. Den forsterker spenninger og opprør både internt og mellom partiet og dets alliansepartnere i Kommunistpartiet og den mektige fagbevegelsen COSATU. Stadig færre fagorganiserte støtter partiet og det store flertallet av de som stemmer på ANC, sier de gjør det på grunn av historiske årsaker, lojalitet eller mangel på alternativer, heller enn partiets politikk. Blant ledelsen i fagbevegelsen har det vært uttalt krass kritikk av presidenten og hans økonomiske politikk, hans utspill om at HIV ikke fører til Aids og det de oppfatter som et for stille diplomati overfor Zimbabwe.

MBEKI HAR MØTT KRITIKK og demonstrasjoner fra fagbevegelsen, med sterke påstander om at de er «ultraradikale», populister eller undergraver den «demokratiske revolusjonen». Fagbevegelsen har svart med anklager om at Sør-Afrika glir i retning diktatur og Kommunistpartiet har hevdet at Mbeki undergraver parlamentet. Konflikten aktualiserer gamle spenninger mellom eksillederne i ANC og de som ledet den demokratiske kampen mot apartheid internt i Sør-Afrika fram mot 1994. I eksil ble det utviklet andre spilleregler, og behovet for kontroll, sentralisering og hemmelighold fikk råde. I det nye Sør-Afrika har eksilbevegelsens folk og tradisjoner dominert. Men til tross for at Zuma fikk «utdannelsen» sin i eksil, sees han som en representant for den mer demokratiske tradisjonen. Spekulasjonene om hva Mbeki vil gjøre fortsetter. Mange tror at han vil forbli ANC-leder mens han overlater landets presidentstol til noen han selv har utpekt. Han har også selv sagt at han kan vurdere å fortsette som partileder. Med ANC som sanker 70 prosent av stemmene, vil han i så fall fortsatt ha all makt, uavhengig av hvem som blir landets president. Kampen i ANC og alliansen står derfor nå både om hvem som skal bli partiets leder i 2007, og hva slags politisk system Sør-Afrika skal ha. Den kampen blir hard, kostbar og vil bli kjempet med mange midler.