Hvor går utviklingshjelpen?

VED STARTEN AV

norsk utviklingshjelpfor 50 år siden var solidaritetstanken, sammen med misjonstradisjon, drivkraften. Nå har ikke alltid internasjonal bistand vært drevet ut fra altruistiske motiver. Ikke alltid norsk utviklingshjelp heller, for den saks skyld.

Den kalde krigen er en viktig del av historien. Koloniveldet ble avviklet, samtidig som supermaktene kjempet om å dominere kloden. Det er åpenbart hvor uheldig dette var, en bistand drevet av stormaktenes egeninteresse, uten egentlig interesse for folket der. Et usannsynlig spill av krefter, penger og tid. Nicaragua, bl.a., endte opp med verdensrekord i gjeld til den gamle Sovjetunionen. Uten annet å vise frem enn utrangerte våpen og noen feilslåtte industriprosjekter. Ikke uten grunn er 80-åra kalt «Bistandens tapte tiår».

BERLINMURENS FALL

skapte en ny situasjon. Bistand ble mindre interessant storpolitisk, og fikk en ny giv i 90-åra. «Mottaker-ansvar» ble lansert (av Norge), bistanden fikk ny rasjonalitet, integrert i en Utviklingspolitikk,og var ikke lenger Stormaktspolitikk eller blokk-politikk. Kondisjonalitet ble verdibasert, og FN fikk en utvidet rolle som premissgiver i utviklingssamarbeidet.

«De beste har snakka sammen», også som motvekt mot Verdensbankens strukturtilpasning og ofte for raske globalisering. Norge har i de siste årene markert seg positivt politisk. FNs Millennium-mål er i denne tradisjonen. Åtte utviklingsmål som skal nås innen 2015, bl.a. halvering av verdens fattige (under 1 US-dollar/dag). Om dette er nok til å redde situasjonen for verdens milliarder fattige, er en annen sak. Bistand alene er det helt sikkert ikke.

«Norsk utviklingshjelps historie» slutter ved 50-årsjubileet i 2002. Og får dermed ikke med seg utviklingen etter 11.9.01. Kanskje vil denne datoen være sentral når fremtidens bistandshistorie skal skrives. Det som etterpå har skjedd i internasjonal politikk, i forholdet til menneskerettigheter og den 3. verden, har vært dramatisk.

Men en tøffere linje overfor utviklingsland startet før dette.

Globalisering , egentlig uten resiprositet og uten at u-landenes spesielle behov er blitt hørt. En WTO-prosess som forutsetter at u-land gjennomfører full liberalisering og privatisering av økonomien. Mens i-land bestemmer hva som skal beskyttes av egne privilegier. Denne utviklingen ble dramatisk styrket etter «11/09». Beskyttelse mot «de andre» ble viktigere enn universelle menneskerettigheter og demokrati. Og de andre kommer uten unntak fra utviklingsland som ikke alltid er enige i våre synspunkter. Overgrep mot grunnleggende retts-sikkerhets-prinsipper skjer blant våre allierte uten at det blir storm av det.

Kondisjonalitet har fått nytt innhold. Det er ikke lenger spørsmål om vilje til å respektere demokratiske spilleregler og menneskerettigheter. Men for eksempel spørsmål om noen ti-talls milliarder, avhengig av hvordan du avgir stemme i FN. Tyrkia fikk ifølge avisene 50 milliarder kroner for å tillate militære overflyvninger. Og ubundet bistand, som vi trodde var vedtatt internasjonalt, er ikke lenger så ubundet. Du kan bli med på gjenoppbygningen hvis du er på vår side. I Norge tror jeg stadig det praktiseres at alt over 200000 kroner skal på internasjonalt anbud.

De dystreste prognoser (fra Deutsche Bank) sier at Irakkrigen kan komme til å koste 500- 700 milliarder dollar, det meste til gjenoppbygging. Senatet bevilget 90 milliarder dollar til krigen. Siste rapport fra operasjonsledelsen melder at okkupasjonen nå koster USA ca. 50 milliarder dollar/år. Verdens totale bistandsvolum var i 2001 på 54 milliarder dollar.

Et nytt «Tragediens Marked» kommer nok til å åpne seg. Ikke at det ikke er nødvendig. Norge har allerede bevilget 410 millioner kroner til humanitær bistand til Irak. Vi håper arbeidet vil bli ledet av FN. USA foretrekker å hente bidrag til okkupasjons-styrker fra land som ikke stiller krav om FN-ledelse. De fire største bistandsmottakerne fra Norge de siste årene er land som har vært bombet av, eller ødelagt av våre nærmeste allierte.

OG HVA BLIR FN

etter dette? Det er neppe tvil om at FNs autoritet er svekket. Skal organisasjonen som hovedoppgave ta seg av (og betale for) det sentrale medlemmer av familien har ødelagt? Vil den i årene fremover bli en nødhjelpsorganisasjon, for å lindre resultatene av at makta rår? Eller vil den kunne gjenvinne en posisjon som ledende premissleverandør i det globale utviklingssamarbeidet?

MIDT OPPE I DEBATTEN

om krigen i Irak og Midt-Østen, og hvem som har skylda: Hvor har det blitt av oppmerksomheten mot steder hvor det er enda verre? I fleng: Burma, Sierra Leone, Rwanda, etc., etc. Eksperter fra Christian Michelsen og Pengefondet, ledere for Kirkens Nødhjelp og Leger Uten Grenser har uttalt at det som har skjedd er en tragedie for de fattigste.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de glemte fattige i skyggen av terror-kampanjen.

Kan vi stole på at det blir nok penger og vilje igjen til å nå Millenium-målene? Ifølge FN har det i 2002 vært reell tilbakegang for en rekke av de fattigste land i verden. Vil man være mer opptatt av anti-terror enn utvikling? Visepresident Dick Cheney har sagt at krigen mot terrorismen kan vare lenger enn de førti åra den kalde krigen varte. Og da kan det bli bruk for mye humanitær bistand! Muligheten er til stede for en ny ørkenvandring for utviklingssamarbeidet.

55- 60 prosent av verdens befolkning har mindre enn to USdollar/dag. Forskjellen mellom de rikeste og de fattigste er fordoblet de siste 10 år.

Utviklingshjelpen utgjør i gjennomsnitt ca. to promille av inntektene til de rikeste 20 prosent av verden. Men selvsagt er det penger nok i verden til gjøre noe, hvis man er villig til å gi avkall på egne privilegier, og gå utover bistanden. Det potensielt største tapet, i situasjonen som har oppstått etter 11.9., er likevel på sikt ikke penger, men den tillit og de holdninger som er bygd opp over de siste 10- 15 år. Likeverd, gjensidighet, respekt og toleranse for forskjeller.

Det er heldigvis ikke lenger like lett å få aksept for at utenlandske eksperter skal kunne styre et land og dele ut penger til ulike tiltak, eller at internasjonale organisasjoner bygger veier der de mener de bør gå. Utviklingen i et land må styres av landet selv, har det vært enighet om.

Men hvis de fattigste åpent kan styres ved internasjonalt press og store penger, og premissene bygges rundt en tenkt terrorbalanse? Koblet med et fiendebilde av «de andre». Er vi tilbake til Den Kalde Krigens tenkesett? Og i verste fall inn i en forferdelig situasjon både for utviklingslandene og oss selv i den vestlige verden. Jeg syns allerede vi ser konturene. Toleransen i verden, og Utviklingslandenes respekt for De Etablerte øker ikke i en slik prosess. La oss håpe vi kommer tilbake til «Fornuftens Akse». Det er neppe tilfeldig at det første britiske regjeringsmedlem som reagerte på Irak-krigen var Utviklingsministeren.

NORGE HAR

stor anseelse internasjonalt innen Utviklingshjelp. Vi er rike og burde ha råd til å ta selvstendige standpunkter. Hva om vi klarte å frigjøre oss fra stormaktspolitikken, og sto frem med egne standpunkt på det globale utviklingssamarbeidets grunn?