Hvor giftig er laksen?

Norsk oppdrettslaks hører med blant de største kildene til matbårne miljøgifter i et normalt kosthold. Den inneholder fire ganger så mye dioksin som høyeste tillatte grenseverdi for kjøtt, egg og melk på det europeiske markedet.

DET STORMER rundt norske matmyndigheter og oppdrettsnæring etter en serie avsløringer om potensielt helseskadelige stoffer i norsk laks. Usikkerheten hersker fortsatt rundt grunnlaget for den russiske importstoppen etter at også norske forskere har stilt spørsmålstegn ved norske myndigheters kontrollrutiner. Parallelt med at dette dramaet utspiller seg, har amerikanske forskere igjen publisert studier som antyder en mulig helsefare ved hyppig konsum av oppdrettslaks fra Nord-Europa og Norge. Diskusjonen som har blusset opp i etterkant av disse funnene har vært vanskelig å følge for de uten spesialkunnskap, men flere norske ernæringsforskere stiller spørsmål ved anbefalingene fra myndighetene om hvor ofte det er sunt å spise norsk laks. På toppen av dette kommer så avsløringene om ulovlige tilsetningsstoffer i foredlede lakseprodukter, brukt av sentrale aktører i det norske markedet. Debatten om den norske laksen har imidlertid internasjonale overtoner, utover potensielle tapte eksportinntekter. Mens kompetansen til russiske fagmiljø har blitt trukket sterkt i tvil av norske myndigheter, har anbefalinger og standarder fra andre land spilt en nøkkelrolle i arbeidet med å berge troverdigheten til den norske oppdrettsnæringen. Blant de miljøene som oftest har blitt trukket frem i denne sammenhengen er EU og Food and Drug Administration (FDA) i USA. Det er derfor relevant å diskutere hvordan forbruker- og næringsinteresser har blitt ivaretatt hos disse aktørene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1984 BLE det gjennom en rettslig kjennelse slått fast at FDA i USA skulle ta inn økonomiske betraktninger ved fastsettelsen av sine standarder. Dette pålegget kom som et resultat av kraftig lobbyvirksomhet fra industrien. Anbefalinger og standarder fra FDA er følgelig basert på en avveining mellom økonomiske konsekvenser for involverte næringer og hensynet til forbrukernes helse. Uansett hva en ellers måtte mene om amerikanske myndigheter, så kan det vanskelig hevdes at kostholds-anbefalingene de gir er uavhengige når de faktisk er lovpålagt å inkludere industriens økonomiske interesser i sine vurderinger. Det bør også nevnes at Bush-administrasjonen, i nært samarbeid med industrien, har brukt betydelige ressurser på lobbyvirksomhet mot en kommende skjerpelse av europeisk kjemikaliepolitikk. Dette har skjedd til store protester fra amerikansk forbruker- og miljøbevegelse som har lite til overs for det de beskriver som samrøre mellom utenrikspolitikk og næringsinteresser.

NÅR DET GJELDER EU sine standarder for miljøgifter i fisk, er de også gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen. Av de stoffene som omfattes av regelverket, har dioksiner fått mye oppmerksomhet, blant annet på grunn av lang nedbrytingstid og potensielt alvorlige helseeffekter. Det er her verdt å merke seg at en vesentlig del av den norske befolkningen allerede ligger over akseptabelt inntak av dioksin, med økt risiko for helseskade som resultat. Det spesielle er imidlertid at EUs grenseverdier for miljøgifter i fisk er satt betraktelig høyere enn verdiene for andre matvarer. I følge en rapport utgitt av De Grønne i Europaparlamentet, ville faktisk mesteparten av fisken i europeiske supermarkeder ha blitt forbudt omsatt dersom grensene for dioksin i fisk samsvarte med grensene for varer som kjøtt, egg og melk. De Grønne mener videre å ha belegg for å hevde at disse høye grenseverdiene skyldes press fra næringsinteresser. Den norske vitenskapskomiteen for matvaresikkerhet hevder også at dagens EU-grense for fisk kan føre til økt eksponering for miljøgifter i den norske befolkningen, stikk i strid med helsepolitiske målsetninger. Det er derfor betenkelig at både Mattilsynet og aktørene i oppdrettsnæringen bruker EU-standarden som begrunnelse for ikke å iverksette tiltak.

DERSOM VI bruker måledata fra forskerne bak den amerikanske studien som ble publisert i Science, inneholder norsk laks fire ganger så mye dioksin som høyeste tillatte grenseverdi for kjøtt, egg og melk på det europeiske markedet. Til sammenligning ligger laks fra Chile langt under de norske verdiene og rett i overkant av grensen for øvrige matvarer. Som påpekt av norske helseeksperter i 2005 da disse studiene først ble publisert, hersker det ingen kontrovers omkring de nivåene av miljøgifter som er beskrevet over, diskusjonen dreier seg først og fremst om hvordan de skal fortolkes i en helsemessig sammenheng. Begrunnelsen disse forskerne gir for ikke å bruke FDA-standarden som norske myndigheter støtter seg til, er at her inngår også økonomiske beregninger i tillegg til helsemessige vurderinger.

NORSK oppdrettslaks hører altså med blant de største kildene til matbårne miljøgifter i et normalt kosthold, og kommer svært dårlig ut sammenlignet med en av sine argeste konkurrenter på verdensmarkedet, Chile. I en situasjon hvor det har oppstått usikkerhet omkring den norske laksens miljøkvaliteter, bør næringen derfor ta merkostnaden med å redusere innholdet av miljøgifter i fiskeforet, uavhengig av EUs grenseverdier og den tekniske diskusjonen i fagmiljøene om potensiell helserisiko. Det kan bli en tøff jobb å overbevise skeptiske forbrukere om at de bør kjøpe norsk laks dersom konkurrentene skulle velge å fokusere på at deres produkt inneholder under halvparten så mye miljøgifter som laks fra Nord-Europa.

DEN STØRSTE trusselen mot fremtiden til norsk oppdrettsnæring er imidlertid kjemikalieindustrien og unnfallende politikere som i lang tid har tillatt bruk av en rekke stoffer uten grunnleggende kunnskap om konsekvensene for omgivelsene. Taperne i dette politiske spillet er alle de aktørene som befinner seg høyt oppe i næringskjeden, herunder isbjørn, sjøfugl, europeiske forbrukere og den norske laksenæringen som alle er avhengig av et rent miljø for å vokse og trives. Kanskje burde norske matmyndigheter og oppdrettsnæring bruke mindre tid på å diskreditere andre forskningsmiljøer og heller rette skytset mot den europeiske kjemikalieindustrien som i vesentlig grad har bidratt til å utvanne det kommende utkastet til ny kjemikaliepolitikk for EU. Miljøvernminister Helen Bjørnøy trenger all den hjelpen hun kan få i arbeidet med å presse EU-politikerne til å prioritere renere hav foran kortsiktig konkurransekraft.