Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvor god beredskap vil vi egentlig ha?

Beredskap innebærerer at både hodet og hjertet opplever samfunnet som farlig.

TILLIT: 40 000 møtte fram for å synge «Barn av Regnbuen» på Youngstorget i Oslo under rettssaken mot Anders Behring Breivik. Foto Kyrre Lien / Scanpix
TILLIT: 40 000 møtte fram for å synge «Barn av Regnbuen» på Youngstorget i Oslo under rettssaken mot Anders Behring Breivik. Foto Kyrre Lien / Scanpix Vis mer

Ordskiftet etter 22. juli-kommisjonens rapport har dreid seg om mangelen på beredskap. Hos myndighetene som lot være å stenge Grubbegata for allmenn trafikk, og hos politiet som verken strategisk, taktisk eller operasjonelt klarte å møte krisen de stod overfor.

Når vi leser kommisjonsrapporten får vi kanskje et bilde i hodet av Kling og Klang, politimennene som spenner bein på hverandre i sitt håpløse forsøk på å fange Pippi Langstrømpe. Men de operative feilene som ble begått, enten det var en gul lapp som ble liggende for lenge på en pult, eller en båt som ble fylt opp med altfor mange mennesker, skyldes ikke at politifolk er dumme. Feilene bunner i manglende beredskap. Beredskap gjør at du tar de rette valgene, når du egentlig ikke har tid til å ta et valg. Beredskap handler om å være drillet og på alerten når krisen oppstår. Med god beredskap reduseres antall taktiske og operasjonelle valgmuligheter til et minimum. Uvesentligheter skyves til side.

Beredskap fordrer risikooppfatning. For å kunne bruke tid og krefter på å stille seg i beredskap, må man forstå at en fare truer. Det er i denne forståelsen, eller mangelen på sådan, mye av problemet ligger. Som Aftenposten skrev i sin leder den 14. august «Behovet for sikringstiltak var forstått, på et rent intellektuelt nivå. Men forståelsen ble ikke fulgt opp av en dypere erkjennelse av nødvendigheten av å få gjort noe.» Utsagnet peker på noe sentralt i oppfattelsen av risiko, noe som forskere har vært opptatt av i en årrekke: Risikooppfatning sitter i hodet og i hjertet. Men én ting er oppfatningen av risiko, en annen er hva denne oppfatningen får oss til å gjøre, altså om risikoforståelsen setter oss i beredskap eller ikke.

Men kan vi ikke forvente at de som jobber med disse tingene, enten det er beslutningstagere eller «fotsoldater», klarer å tenke rasjonelt? Fenomenet risikooppfatning, eller risikopersepsjon, fikk et oppsving som forskningstema på 60- og 70-tallet. Med bakgrunn i den tids politiske diskusjoner om forurensning fra fabrikker og kjernekraftverk, ble mange forskere opptatt av om folks store motstand mot ny teknologi skyldtes at de oppfattet fenomenet risiko annerledes enn ekspertene. Forskningen indikerte at dette stemte. Ekspertene var tilsynelatende mer rasjonelle, og lot sin atferd i større grad bli styrt av kunnskapen om risiko enn vanlige mennesker, som var mer følelsesstyrte.

Forskerne har samtidig lenge ment at følelser er langt viktigere for folks valg enn rasjonelle vurderinger. Problemet er at følelser er så uhåndgripelige. De er flyktige, og vanskelig å måle. Den vanligste måten å gjøre det på er å be folk sette ord på følelsene. Men følelsene er tankens fetter: i slekt med, men definert ved nettopp å være noe annet enn tanken. Det er derfor mye vi ikke vet om følelsenes rolle i beslutninger enda, til det har vi for dårlige metoder. Men noe vet vi.

På Transportøkonomisk institutt har vi gjennom flere år forsket på risikopersepsjon og risikohåndtering i transportverdenen. I en stor studie i 2009 sammenlignet vi risikooppfatningen hos vanlige mennesker og profesjonelle sjåfører, på buss, T-bane og taxi. Vi gjennomførte studien vår både i Oslo og i Paris. Dette ga oss en unik mulighet til å lære noe om hvordan risikopersepsjonen ble formet av de ulike trusselbildene folk opplevde i hverdagen. Fordi bussjåførene på mange måter er våre fotsoldater i felten, slik som politiet er, gir denne studien en nyttig innsikt i hva som foregår i hjertet og hodet til politifolk.

Da vi så på svarene fra de profesjonelle, så vi at de som hadde opplevd en farlig situasjon var mer utrygge og mente risikoen var større enn de som ikke hadde opplevd noe. De som hadde opplevd en ulykke var mer redd for dette, og de som hadde opplevd vold eller trusler var mer redde for dette. De franske bussjåførene opplevde truslene om ulykker og hendelser i jobben som mye større enn de norske, noe som også var gjenspeilet i den dramatiske forskjellen mellom hvor mange hendelser de hadde opplevd: Så mange som halvparten av de franske sjåførene hadde vært involvert i en ulykke med personskade i løpet av de siste tre årene, og hele 80 prosent var utsatt for vold eller voldstrusler. Hos de norske var tallene 16 og 30 prosent.

Vi fant også noe annet interessant: De som jobbet med risikable situasjoner i hverdagen ble like mye styrt av følelser som vanlige mennesker. Hos dem som hos oss andre ble følelsene påvirket av opplevelsene like mye som den objektive vurderingen. Vår forskning viste også at folks atferd i større grad styres av den følte trusselen enn av den rasjonelle kunnskapen om fare. Følelsene er altså et viktig bindeledd mellom den erfarte trusselen og viljen og evnen til å handle. Våre funn var altså i motstrid med den tidligste forskningen på dette området. Og dette har de siste årene blitt bekreftet av eksperimentell psykologisk forskning.

Aslak Fyhri.
Aslak Fyhri. Vis mer

EUs befolkningsbarometer European Social Survey forteller at blant alle europeere har nordmenn sammen med dansker mest tillit til våre medmennesker. Nordmenn troner også på toppen i spørsmålet om man føler seg trygg i sine næromgivelser. Disse funnene forteller oss noe viktig. De som bor og jobber i en metropol som Paris har opplevd langt mer av trusler og farlige situasjoner enn oss som tilbringer hverdagen i trygge lille Oslo by. Pariserne er også langt mer utrygge, og de mener at omgivelsene er mer risikable. På denne bakgrunnen er de også mer i beredskap enn oss.

Vi må huske at det politiet vi har til enhver tid er et speilbilde av samfunnet vi lever i. Franskmenn forventer at politiet har våpen. Vi skvetter til når vi ser det for første gang. I Norge, som et av få vestlige land, bærer ikke politiet våpen. Dette har det alltid vært bred politisk enighet om. Fordi vi ikke tror det virker mot de truslene politiet vanligvis står ovenfor. Det kan faktisk virke mot sin hensikt.

Vi, det norske folk, ønsker ikke et samfunn hvor politiet er nødt til å bære våpen. Og vi ønsker antageligvis ikke å ta alle konsekvensene og kostnadene i dagliglivet som en god nok beredskap vil innebære.

Så redde for et nytt 22. juli er vi simpelthen ikke.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media