I Aftenposten 13. august hyller Harald Stanghelle Deeyah Khan som nettopp har fått Peer Gynt-prisen. Stanghelle er opptatt av at hun i sin tid måtte flykte fra Norge på grunn av «voldsomme trusler», uten at han sier fra hvem.

Realiteten er at drapstruslene kom fra muslimske miljøer. Bakgrunnen var det arkaiske synet på kvinner i tradisjonell islam.

Stanghelle går så inn i skriftestolen på hele den norske befolknings vegne, og bekjenner at «det norske storsamfunnet» sviktet henne og «lot dette skje». Dette er etter Stanghelles mening «en kraftig påminnelse om hvor lite selv et liberalt land som vårt er mentalt forberedt på å gjenkjenne autoritære trekk som dukker opp på tidspunkter da vi trodde slikt var historie».

Hvem i all verden er «vi»? Faktum er at flere røster ganske tidlig advarte om potensielle konflikter mellom det liberale demokratis verdier og de holdninger muslimske innvandrere førte med seg. Hvordan møtte man disse «varslerne»? Jo, med stigmatiserende betegnelser som «rasisme», «islamofobi», og til dels med «brunskvetting».

Stanghelle unnlater å nevne disse tidligere «varslerne». Realiteten er at Stanghelle og store deler av media ikke bare har unnlatt å sette søkelyset på islamrelaterte problemer, men feiget ut i kritiske situasjoner som karikaturstriden i 2006. Redaktørene i de store avisene satt da musestille mens Vebjørn Selbekk ble kastet til ulvene.